Historien skapes

"Nei, vi kan ikke ha spansk i morgen, for jeg skal se på TV". Dette ringte spansklæreren min, Tania, for å si ca halv elleve i går kveld. Jaja, det er jo faktisk en nylig innført helligdag i dag, den 22.januar. Evo-dagen. President Evo ble nemlig nylig gjenvalgt, og tok over makten etter seg selv nettopp på denne dagen. Og en så nyskapende nyhet måtte jo feires på skikkelig vis. Derfor har alle butikker hatt stengt i dag, og vi voluntører måtte som alle andre holde oss hjemme fra jobb i dag. Ikke at det var så tragisk da, for vi er enda ikke helt dus med byen langt oppe i Andesfjellene som skal være vårt hjem de neste månedene.

Det hersket altså liten tvil om hva vi skulle finne på i dag; vi ville utforske La Paz - høyt og lavt. Turen gikk opp til Max Paredes, til markedsgatene der oppe. For å slippe å gå så mye oppover, skulle vi ta minibussen så langt opp som mulig, og heller gå nedover i gatene. For det å gå oppover er ikke bare bare, det skal jeg love dere. Og av hensyn til nyankomne Stine, var dette den desidert beste løsningen. Så vi satt på bussen helt til ei ung jente sa at vi burde gå av her, for lengre oppe var det litt for farlig for oss "hvite" å ferdes... Jaja, man skal ikke utfordre skjebnen, så vi ropte ut "la esquina, por favor!" som kan tydes "hjørnet, takk", og fikk hoppet ut i mylderet.

Det er umåtelig mye spennende å finne i disse gatene, for ikke å snakke om de flotte menneskene. Søte gamle damer med bowlerhatt, strikkegenser, svært skjørt og lange fletter er ikke et uvanlig syn her. De er Aymara-indianere, de innfødte her i La Paz. Forresten er Evo og Aymara, og Bolivia er det eneste landet der urbefolkningen utgjør flertallet av populasjonen. Og det er jo i grunnen ganske tøft.

Vi måtte jo feire fridagen, og dette gjorde vi med en stykk stor is hver. Vi snakker om 20Bs for en dessert a la 79NOK. Sånn omtrent. Godt smakte det også!
Camilla fikk tak i et Istid-monopol til 30Bs. Jeg trenger neppe si at smilet gikk trill rundt resten av dagen. En dag som alle synes har vært en utrolig bra en.

Stine kom på onsdagen, og jeg fikk den ære av å vise henne litt rundt på casaen. Hun virker til å ha slått deg til ro, og da Per Gunnar ankom huset i dag, er vi et komplett antall voluntører for denne sesongen. En god gjeng, ingen tvil. Onsdag kveld laget vi felles middag - lasagne m/tilbehør. Og ikke minst ferskpresset appelsinjuice - helt uten sukker, aspartam og sukralose, som de fleste produktene her er smekkfulle av. Det var en suksess, og en skikkelig god stemning rådet i hele huset.

I morgen skal vi besøke Tiahuanaco, ruinene av en fordums praktby i Aymarariket.

Forresten er det 60 trappetrinn fra vaskekjelleren og opp til Rio Seco, leiligheten vi bor i. Det er 60 for mange for norske lunger i tynn luft. Så vet vi det..