Bolivia i bilder

Bolivia er et nydelig land, med alt fra frodig jungel til tørt månelandskap.
Det er vanskelig å formidle skjønnheten, men jeg vil likevel prøve å gi dere et lite innblikk av landet og folket her i La Paz og omegn.

Skolebarna på El Alto
Bykjernen - skyhøye bygninger reiser seg i en ellers veldig lavbygd by


La Paz ligger i Andesfjellene, og er omringet av spektakulære fjelltopper.
Til venstre: Huayana Potosi, på ca 6000moh. Mang en turistbestiger dette fjellet hvert år, dog mange får diverse høyderelaterte problemer og må snu. Til venstre for HP ligger Chacaltaya, med verdens høyest beliggende skitrekk, som nå er ute av drift grunnet lite snø.
Til høyre: Illimani kan på en skyfri dag skimtes bak La Paz. Det er et spektakulært syn som ikke er daglig kost i regntiden, da tunge skyer omringer fjellet 90% av tiden.

Kårene på El Alto er langt enklere enn i La Paz. El Alto ligger på Altiplano, høysletten på 4000moh, som tipper over en kant ed i den mer frodige og oksygenholdige dalen hvor La Paz befinner seg.

Mañana. Hvorfor gjøre i dag det man kan gjøre i morgen? Her tar ting tid -konstruksjonsarbeid er intet unntak. Rom ble ikke bygd på en dag, og det ble jammen ikke La Paz heller...


Gatene ser helt like ut på El Alto; mursteinsbygg, masse trafikk og tørre elver. Det yrer av liv, og markeder finnes både her og der.

Det handler ikke om veldedighet men om rettferdighet

Før vi skal inn i prosjektene, er det jo litt greit å vite noe om dem. Og det er nettopp dette denne uka er dedikert til; introduksjon. Vi har alså reist rundt og sett på Misjonsalliansens prosjekter i området - fått foredrag og besøkt skoler og en helsestasjon.



Solveig Marie er i Bolivia, såpass har nok de fleste som leser denne bloggen fått med seg. Og hun arbeider med barn.
Men det kanskje ikke så mange vet er at jeg jobber for Misjonsalliansen, og hva dette går ut på. Og nei, det er ikke bare en sånn "kristen organisasjon". Det er så mye mer! Dette har vi fått lære denne uka, og for de som er interessert, vil jeg gi en liten forklaring.
Den norske Misjonsalliansen fungerer som rådgivere her i Bolivia, med fokus på at folket her skal kunne klare selv. De involverer seg i prosjekter med kunnskap og råd, for så å trekke seg ut etter hvert, når folket selv klarer å drive prosjektene uten innblanding.
Her er det Mision Alianza de Noruega en Bolivia(MANB) som styrer. De er en boliviansk organisasjon, som driver prosjekter for å bedre levekårene til det bolivianske folket.
Det er det som er så fint, synes jeg, at det hele veien er lokale som driver prosjektene - vi bare hjelper. Det er de selv som holder det gående, og får ting til. Kanskje de bare trenger litt finansiering, faghjelp eller kursing.
Og der kan de få hjelp.

MA hjelper med helse/utdanning, Økonomi/administrasjon og diakoni/kirke. Dette arbeides det med i 3 områder her i Bolivia; El Alto, Caranavi og Sorata. Sistnevnte er en frodig dal, ca 3-4timer fra La Paz, som vi fikk besøke i går. Der fikk vi se med våre egne øyne hva arbeidet til organisasjonen betyr - det har virkelig mye å si. Vanningssystemet har bedret avlingene betraktelig, og skolebygg reises slik at ungene skal kunne få utdanning uten å gå mange timer hver dag på en sammenrast vei.
Veien er et kapittel for seg, og for å si det sånn; man skal ikke klage på den norske veistandarden. Bildene får tale for seg, men det var en utrolig opplevelse å kjøre på en smal smal vei som tipper rett ned i dalen. Er ikke en tur for folk med høydeskrekk og angst det, nei.

I tillegg til dette, har organisasjonen og et HIV/AIDS- prosjekt, et fotball-prosjekt og et prosjekt som går ut på å lære opp ledere. Dette er kanskje ikke noe man tenker over i Norge, men her er det stadig et problem med ledere som ikke vet hva jobben deres går ut på, pga manglende opplæring.

Fadderordningen er en viktig del av MA sitt arbeid. Jeg liker veldig godt det faktum at pengene går til alle barna i et område, ikke bare til et enkelt barn. Slik blir levekårdene generelt bedre, i stedet for å øke forskjellen mellom fattig og rik.

En annen viktig del er mikrokreditt. Dvs at man låner ut små lån, slik at folk som ikke har råd til å ta opp lån i vanlige banker, også har en sjanse til å få et bedre liv. De kan låne individuelt, eller som grupper. Vi har besøkt et søskenpar som har lånt penger til å drive en bedrift der de selger nydelig utsmykte sjakkbrikker, og en gruppe som har lånt penger til sine små bedrifter. Det fine med dette er at det fungerer, og statestikkene ser veldig lovende ut!


Så neste uke starter vi opp for fullt! Noen, som jeg, skal være engelsk-assistenter på skoler i nabobyen El Alto. Andre skal være fotballtrener-assistenter, eller jobbe på barnehjem.
Som sagt, det handler ikke om veldedighet. Det handler om rettferdighet.

Bursdagsfeiring med stil

Jeg kan virkelig ikke begripe at vi er ferdige på barnehjemmet. Barna som har vært en naturlig del av min hverdag, skal jeg lenger ikke se på daglig basis. Men jeg har lovet å komme på besøk, og det er bra, for jeg savner dem allerede:)

Altså er et kapittel avsluttet, og vi står i porten inn til et annet. Introuka er i gang, da vi voluntører skal bli kjent med Misjonsalliansen i Bolivia, og arbeidet som foregår her. Det blir nok en hektisk, men kjekk uke.

Helga her har vært litt av en begivenhet. Vår kjære Sofie ble 20 år på søndag, og dette skulle selvfølgelig feires i stor stil. Så lørdag pakket vi sekken og sjekket inn på 5-stjernershotellet Camino Real i San miguel. 2 suiter og 1 dobbeltrom ventet oss, og dagen ble tilbragt i svømmebassenget, boblebadet og i saunaen. Vi rakk og å få oss manikyr,Camilla fikk pedikyr og Stine fikk falske negler. Luksus skal være luksus. Likevel har vi ikke helt tatt av og ruinert oss nå i helga. En suite til 4 pers ca det samme som et dobbeltrom på et vanlig hotell hjemme, og manikyren kostet ca 20kr.

Ingen busdag uten god mat, kan skjønne! Vi spiste på den flotte restauranten på hotellet, og bursdagsbarnet fikk seg en overraskelse. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med foreldrene hennes, som hadde sendt over et dikt som Paula leste opp, og jubilanten fikk 20 roser, ettersom diktet handlet om 20 roser til Sofie. Flotte foreldre som ville være en del av sin datters bursdag, selv om hun var på den andre siden av jorden. Og Sofie ble glad, hun! Håper hun hadde en flott bursdag - for det fortjener hun!
Da var vi bare 2 tenåringer igjen på casaen...

Carneval

Så var årets høydepunkt kommet, og hele Bolivia har gått inn i Carneval-modus. Stemningen er elektrisk, og vannballonger venter rundt et hvert hjørne. Store og små er med, det kan like godt være gamlingen nede i gata som den lille rakkerungen i nabohuset som bombaderer deg med disse runde dingsene fylt med vann.

Carneval er også årets store begivenhet på barnehjemmet, og jeg var så heldig å bli invitert med i feiringa! Med nyinnkjøpt kostyme og masse godt humør satte jeg kursen nedover, spent på hva som ventet. Og jeg kunne ikke blitt mer positivt overrasket! Ungene var høyt og lavt, det var vann over alt, dansing, musikk, ja til og med politikorpset stilte opp for disse barna uten et hjem. Og de storkoste seg, og de store smilene vil noik alltid være med meg:D
Mamitaene hadde det minst like moro. Dette var deres mulighet til å kunne leke og tulle i en ellers veldig travel og slitsom hverdag. Så da jeg skulle gå, og ante fred og ingen fare, kom det plutselig en herskare av mamitaer bevæpnet med vann i min retning. Mye vann. Og det var liten tvil om deres mål.
Man kan liksom heller ikke løpe i en slik situasjon. Vel er disse kvinnene noen cm kortere i beina enn meg, men med en stengt port og lavlenderkondis i Andesfjellene, er det liten hjelp å få. Jeg vandret altså hjemover SØKKVÅT i mitt kostyme. Folk i Obrajes hadde nok en morsom dag.

Men dette var altså bare begynnelsen på denne festlige høytiden.
Turister som vi er, bestemte vi oss for å få med oss kremen av carnevalsfeiringa, og denne foregår i Oruro. Dette betydde at vi måtte stå opp klokka 4 om morningen, ta buss i mange timer, være i Oruro i 12 timer, for så å ankomme La Paz igjen i 2-tiden neste natt. Ja, hvorfor ikke?

Selv om Carneval oftest blir forbundet med Rio i Brasil, er Bolivia det andre søramerikanske landet som feirer i stor stil. Og da er Oruro definitivt plassen å være. Det er ikke uten grunn at den spektakulære feiringa er på UNESCOs verdensarvsliste. Det bolivianske folk viser her fram sin kultur og sine tradisjoner manifestert i dans, kostymer, musikk, fjær, røyk, ild, bjeller, fyrverkeri og alle regnbuens farger.

Det var helt fantastisk! Vi fikk sitteplasser nokså langt oppe på tribunen. Dette var heller praktisk, ettersom heile karneval er en stor vannkrig. Poncho kom godt me, men vi måtte likevel skifte klær - ble klissvåte.... Tribunene hadde vannkrig seg i mellom, og vannballongene haglet. Godt å sitte under tak i slike tider.

For å ikke nevne skum på boks. Skumkriger herjet titt og ofte, og jeg hadde konstant dusjhår, fullt av dette klissete såpelignende materiet. Man hadde skumkrig med tilfeldige på gaten. Barnsligheten rådet, noe jeg personlig ikke hadde noe imot.
Nede i gata gikk paraden konstant, fra vi kom i 11tida, til vi gikk i 10-tida. Lettkledde damer og flotte mannfolk i synkronisert dans til ære for "la Virgen de Socavón", skytsjomfruen til minebyen. Man feirer vannet, innhøstinga og livet. Djevler som danset den tradisjonelle folkedansen "La Diablada". På kvelden gikk noen av oss ned og var med å danse nede i gata, i paraden.


Ubeskrivelig!

Herlighet så trøtte vi var da vi kom inn dørene på Casaen. Men det var så verdt det!!

I går var det Pepino carneval i La Paz, så Sofie og jeg tok turen opp med noen lokale. Høye gringitas var et sjeldent syn, noe som kanskje resulterte i litt ekstra dynking - og x antall blåmerker. For her går det hardt for seg - vannballonger, skum, vanngevær og til og med slåposer. Så vi er litt møre i dag. Men interessant var det i alle fall, og å danse i gatene med alle lokale var spesielt!
På kvelden laget Svein Tore knallgode boller til oss- det var jo tross alt bollesøndag! Og takk til Silje og Annelin for en flott rose - godt at noen gidder der guttene feiler:p

I dag tar vi livet med ro, før det er på an igjen i morgen, me tog oppe i sentrum.
Carneval er vannvittig moro, det er sikkert og visst:D

H2O i store kvantum, moonwalking og pokerfjes

Internettet har vært nede, er bare å beklage! Men nå er det oppe å går igjen, mer eller mindre.
Og denne uka har heller ikke vært rolig, så here it goes, kort og kompakt.

Lekkasje pga ekstreme vannmengder, pokerkveld, dansing i en grotte, casakveld, tur til Månedalen, vannkrig, soling, solbrenthet, istidmonopol, shopping og masse god mat er bare noe av det denne uka har hatt å by på.


Casakveld på eget ansvar, da utsendingene var i Ecuador. Stine og PG lager sjokoladesaus.


Ja, det regner. Ja, det lekker. Her på rom 42. Istidmonopol(fake edition) er bare fantastisk!

The winners takes it all... Need I say more?

Vi har også fått besøk av en folkehøyskoleklasse fra Karmøy, og vips så var casaen litt mer velbebodd. Det har gått fint til nå, og separate varmtvannsberedere er et brilliant fenomen...

El Valle de la Luna - månedalen. Et fantastisk syn, i nydelig vær.

Hører rykter om at mormor, morfar og farmor leser bloggen:) Ekstra hilsen til dere - jeg liker det! Glad i dere alle!

Været i La Paz: Svarte skyer, hvite skyer, sol, regn, torden, klar himmel - alt på en gang. En typisk dag her starter kaldt og fint, blir varm, skyer over i 2 tiden, klarner opp senere, gjerne en tordenbyge i løpet av døgnet.


VANNKRIG!! Naboene fikk litt av et skue på søndag. Dette skal gjentas.

Julenissen er død

Da jeg var ute og lekte med barna på barnehjemmet, kom noen av ungene over noe riktig spennende; en slags bod uten dør.
Det neste som skjedde var at ei lita jente kom springende mot meg, ansiktet fullt av tårer, og ropte "Papa Noel es muerte!!
Hæ? Er julenissen død?
Jenta dro meg med bort til boden, og riktig nok, der lå ei fullsize julenissedokke med armer og ben vridd i de snåleste positurer - ikke rart ungene var livredde for nissens helse.
Så hvordan takler man noe slik?
Med mine klumsete, ufullstendige og fumlende spanskkunnskaper fikk jeg stotret fram noe slik som at "Nei, klart Nissen ikke er død! Det er bare klærne hans som ligger der. Han måtte skifte, det er jo alt for varmt for de klærne nå!"
Heldigvis var dette veldig logisk for dem, og da en katt tilfeldigvis kom forbi, ble denne håpsknusende oppdagelsen fort glemt.

Dagen på jobb var i alle fall alt annet enn kjedelig..