fredag 7. mai 2010

No te vayas!

Ikke gå, vær så snill ikke gå!!

Tusen par stoore, mørke, valpeøyne stirrer deg inn i sjelen og bønnfaller deg om å bli. Du vet at når du går ut av den porten for siste gang, vil disse utrolig flotte og lærevillige ungdommene stå igjen, uten engelsklærer. Eller, det vil si, uten engelsklærer med engelskkunnskaper.
Hva gjør man da? Hva kan man si?

Den siste skoledagen på El Alto var her så plutselig som i dag. Etter en uke med relativt mye fri, grunnet streik og forandringer i timeplanen, var jeg på langt nær klar for å ta avskjed med Rafael Mendoza. Skolen, som er en av de store i El Alto, har de siste månedene vært arbeidsplassen min. Den er 3 minibusser, 1 time og 700høydemeter hjemmefra, i universitetsområdet Complejo. Herfra har man den mest fantastiske utsikten, med 2 av de 3 majestetiske fjellene som omkranser La Paz i horisonten.

Her finner man Rafael Mendoza, med ca 2500 elever og 80 lærere, samt en stykk voluntør. I dag hadde skolen også besøk av to høye blonde gringitaer med blå øyne, med navn Inger og Solveig. Disse to flotte jentene har på sin verdensomreise tatt turen innom Bolivia på besøk, noe jeg synes er helt fantastisk! Og elevene mine var i ekstase - slike rare skapninger har de aldri sett, utenom på tv.

Men i dag va da altså min siste skoledag. Dette innebar mye klemming, bilder og autografer(!). Begynner å skjønne hvordan det er å være kjendis, selv om jeg har en mistanke om at noen bare vil bruke min ellers verdiløse signatur som godkjenning på en lekse de ikke har gjort til rett tid. Når de spør pent om jeg kan skrive "very good" ved siden av, er det ugler i mosen.
Jeg hadde og med plakater med bilder av Norge - fra strand til skog, fjord til fjell. Elevene var mildt sagt overveldet, for den norske naturen er helt ulik alt de har sett, som stort sett er begrenset til altiplano-sletta. Sjø, for eksempel, er jo helt utrolig. Det var veldig kjekt å få dele litt av kulturen min med dem, som jeg etter hvert har blitt veldig glade i.
Noen hadde til og med laget mat til oss! Jentene i 7E (en av klassene jeg har hatt alene, og dermed kjenner best) hadde stått opp tidlig for å diske opp tradisjonelle retter til en "aptapi" - fellesmåltid der alle bidrar med litt hver. I dette tilfellet chuño, tortillas, papas, "bolivia-biff"(ekstra seig og senete kjøttstykke) og pasta. Her er det veldi uhøflig å ikke spise, og man skal spise opp! Det var en interessant opplevelse, som framfor alt var veldig rørende.

Så da var jeg ferdig som voluntør. Jeg sitter igjen med mange flotte minner, masse inspirasjon og en haug med flotte bilder av mine fantastiske elever. Jeg har vært lærer, men kanskje er det jeg som har lært mer enn noen av elevene. Bolivia er så utolig forskjellig fra Norge, folket så uendelig annerledes, og språket... en utfordring. 4 måneder er gått. Så mye er forandret. Framfor alt, vil jeg påstå at tankegangen er forandret - vi ser på livet med en videre vinkel.

Selv om voluntøroppholdet mitt her er over, er jeg ikke ferdig her i Sør-Amerika. Søndag går turen til Titicacasjøen, og inn i Peru. Videre følger noen ukers oppdagelsesferd i dette spennende landet, blant annet til Macchu Picchu, inkabyen som er en av verdens sju underverk.

Det er vinter her nå - med iskalde netter og brennende sol om dagen. Casa Alianza tømmes sakte men sikkert for folk, som vender snuten hjemover - til vårt flotte land i blomstring.
Jeg er intet unntak. Men det er ikke min tur. Ikke riktig ennå.
Me voy a quedar.

4 kommentarer:

  1. Lykke te på turen videre :)

    SvarSlett
  2. Saa godt du skriver! Folte nesten jeg var der med eg..men vent..det var jeg jo! Setter kjempe pris paa at vi faar vaere med deg her!
    inger

    SvarSlett
  3. Så flinke du e t å skriva!
    Glede meg t du komme hjem=)

    SvarSlett
  4. What a description of my school.

    SvarSlett