Det kjente og det kjære

Det siste kapittel av et fantastisk eventyr...

Jeg våknet opp i morges til en helt annen virkelighet enn jeg har gjort de siste månedene. Jeg var tilbake. I mitt land, i min by, på mitt eget rom, i min egen seng. Oh joy, dundyner er undervurdert!
Slik befant jeg meg altså tilbake i Norge. Pg og jeg forlot Sør Amerika 1.juni på morgenkvisten, og bega oss ut på en lang reise oppe i skyene. Flyet tok oss med til Santa Cruz, videre til Miami, og London. Vi var ganske spente på hvordan det skulle gå med bagasjen, men opplevde heldigvis ingen problemer på noe vis. Pg måtte dog ta ut litt, da kofferten hans var for tung. Vi får lov til å ha med oss 2x23kg fra Bolivia, noe mange sliter med å overholde. Var litt rart å pakke ned livet sitt i to kolli, som tilsammen kun veide 28kg. Bolivia er en viktig del av meg, som vil bli litt rart å beskrive for dere her hjemme.

I London skilte vi lag. Pg dro til Oslo, mens jeg tilbragte dagen i byen med Kristin og familien, før jeg tok kveldsfly hjem til Sola.

The last days of winter
De siste dagene i Bolivia var fantastiske! Visst hadde jeg mye å gjøre, men det var bare morsomme ting! For å nevne en ting, var det Melodi Gran Prix feiring hos MA-utsendingen Camilla. Vi kledde oss opp (vi snakker GLAM), og kom oss bort til San Miguel, beglodde som en annen turistattraksjon. Her var det MGP på storskjerm, glam, god mat, masse musikk i varierende kvalitet(kremt), masse gode minner og flott selskap. Stemningen var på topp, selv om Norge var på bunn.
Selve showet, derimot, var upåklagelig, og Madcons Glow flashmob dans... Vi vant litt likevel!
Inspirert endte vi kvelden med å gå på karaokebar og sang "its raining men" med en innlevelse som fortjente 12poeng.

En annen ting som jeg har hatt lyst til lenge, og endelig fikk realisert, var å være cebra. Jada, Silje og jeg tilbragte mandagen i La paz' gater i fullt sebrakostyme. Los paceños kunne den dagen se et par hoppende sprøe gringitas i sebradrakt passe på trafikken.
La Paz fylke har en ordning med sebraer som passer på trafikken i veikryssene. Dette er det et stort behov for, ettersom folk flest overkjører trafikkreglene til de grader, og fotgjengerne helst bør kunne løpe fort. Som sebra står man i veien og eskorterer folk over gaten når det er rødt lys. En genistrek egentlig, for ungene elsker sebraene, og lærer å følge trafikkreglene gjennom dem. Dette opplevde vi, for inni disse tjukke og særdeles upraktiske kostymene ble vi plutselig sett på med andre øyne. Vi fikk ikke lenger "turist-blikket", men ble sett på med beundring og et smil. Sebraene er bra for byen. Ungene elsker dem, der de hopper og spretter rundt i gaten og sprer trygghet og glede. Selv klarer jeg ikke gå forbi en av den uten å le - med sine overdrevne og lekne bevegelser, og energinivået til en Duracell-kanin.
Vi fikk altså være med på dette, og det var en fantastisk opplevelse! Slitsomt var det i alle fall, og det er beundringsverdig at sebravaktene er på 4 timer! Vi slapp heldigvis dette - og var helt kaputt etter en halvtime.

Og før jeg visste ordet av det, var det tid for å reise fra byen, og hjem til landet som var så langt borte.

A funny thing called "jetlag"
15:36. Nei, det kan vel ikke stemme.. Har jeg glemt å stille den?
Jeg ser på klokka igjen. De samme sifferene lyser mot meg. wow. Det kan man si.

Til mitt forsvar var klokka da bare halv ti i hodet mitt, som i Bolivia. Og de 13 timene med søvn var svært etterlengtet, etter noen døgn uten noe søvn å snakke om.
Det er ubeskrivelig å være tilbake her igjen! Å komme ut på Sola og se mor, far, bruttern, Stine og Rebecca stå der.... fantastisk! Tusen takk for at dere kom!!
Høy på oksygen og minner, men trøtt som et dovendyr etter en lang reise vil det nok ta en stund å komme tilbake til det normale. Kofferten og dens innhold ligger utover stuegulvet, dataen er tom for diskplass grunnet tusenvis av bilder, det er lyst om kveldene og sommeren er rett rundt hjørnet. Mitt opphold som voluntør i Bolivia er avsluttet, noe som og betyr slutten på bloggen, for denne gang. Takk for turen!

Tusen takk til Bolivia, og tusen takk til dere som har lest bloggen!

Snipp snapp snute, så var Bolivia-eventyret ute!

...for denne gang.

En uforglemmelig opplevelse

Jeg leter og leter men finner ikke ut hvor tida har gått. Det er helt ufattelig, at jeg nå tilbringer min siste helg i La Paz. Mandag må koffertene pakkes, og tirsdag bærer det hjem, med avreise fra El Alto på morgenkvisten. Turen går via Miami og London, og bringer meg ikke hjem før onsdag. Men 2.juni klokka 23:45 kan jeg igjen sette føtter på norsk jord og puste inn den herlige lufta jeg har savnet så mye.

Det blir både godt og trist å reise herfra. Huset tømmes stadig for voluntører. Nå er jeg den eneste igjen i den før så folksomme leiligheten, etter at Annelin og Stine igjen er i Norge, og Sofie er på reis med sin kjære Magnus. For å ikke nevne at vi begynner å fryse ræva av oss, da det er vinterstid her - natta er ikke snill med oss rent temperaturmessig. Klimatisk sett er jeg altså på feil side av jorda, ettersom hodet mitt er innstilt på at juni er en sommermåned. Slik kan man jo si det blir greit å komme hjem.

Men det jeg etterlater her, er hardt å forlate. Min fantastiske casa-familie, utsendingene, elevene mine og byen min. Hva venter hjemme? Vel blir det fantastisk å se familie og venner igjen, og jeg gleder meg som en unge til konfirmasjonen til søskenbarnet mitt, som jeg akkurat rekker. Men samfunnet i Norge fungerer på en helt annen måte, og det som egentlig er så kjent, er jeg redd vil bli fryktelig fremmed og på noen måter frastøtende. Det er ikke å komme bort fra at alle i Norge er bortskjemte på det meste. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men det er vanskelig å se forskjellene, når man opplevd noe så annet. Fikk man ikke kultursjokk når man kom ned, vil man muligens få det på vei hjem...

Jeg tar med meg masse bagasje hjem, med overvekt på den mentale læringa. Voluntøroppholder her har vært helt fantastisk! Og nå gjenstår bare å nye mine siste dager i La Paz, i Bolivia. Programmet er tett, og innebærer blant annet en vill grand prix samling hos Camilla utsending, og vi snakker glam-faktor, god mat, masse latter(hva har MGP blitt til?? Menn i glittershorts?) og fantastiske folk! Og på mandag blir gatene i La Paz et tryggere sted å være, da Camilla, Silje og jeg skal ha zebratjeneste. Vi skal altså stå med fotgjengerovergangene i full zebradrakt og passe på at ingen biler kjører på rødt lys, slik at de myke traffikantene kan komme seg trygt over gata.
Helga er proppfull med godbiter. Håper alle har en fin helg, og jeg gleder meg til å treffe dere igjen hjemme i fedrelandet!

Lever livet i Lima

Naar jeg sier at mye har skjedd siden sist, overdriver jeg ikke.
Fra Cusco reiste vi til Arequipa, Perus nest stoerste by, paa "skarve" 2300moh. Inger, Solveig og Per Gunnar var allerede her, og de neste dagene ble ogsaa vi bedre kjent med denne byen, hvor Per Gunnar i mange aar har vaert misjonaerbarn.
Dermed kjenner han mange folk i byen, og dette gir langt stoerre muligheter for oss ryggsekkreisende. Blant annet er det en norsk skole der, hvor alle misjonaerbarna gaar. Og dette paset utmerket, ettersom vaar alles 17.mai var rett rundt hjoernet. Dagen jeg egentlig skulle komt hjem ble altsaa istedet tilbragt paa Den Norske Skolen i Arequipa, med skikkelig norsk frokost(vi snakker grovbroed, roerte jordbaer og brunost...), isdame og poelsegrilling! Vi gikk til og med i tog, og sang gamle kjaere viser til aere for fedrelandet al otro lado del mundo. Som rektor sa i talen, er det nok slik at man blir eksra norske i utlandet. I alle fall var det en helt fantastisk dag, som ble tilbragt med flotte folk i usedvanlig norske omgivelser, til dette kontinentet aa vaere.

En av hovedatraksjonene i Peru er Colca-dalen, som ligger kun noen timer fra Arequipa. Dermed var dette en selvsagt del av vaar reiserute. 18.mai innlosjerte vi oss i dalen, tok oss en ridetur og et bad i de varme kildene, under en helt klar stjernehimmel. Den paafoelgende dagen var det tid for "Cruz del condor", omraadet der kondorfuglene svever hver morgen. Vi var heldige, og fikk se 10-12 av disse svaere fuglene med 2 meters vingespenn sveve rett over hodene vaare. Det var en utrolig opplevelse.

Bitt av ridebasillen, maatte Solveig og jeg ta oss nok en ridetur vel tilbake i Arequipa. Vi har til og med faatt vaere med en av misjonaerene ned til kysten for aa se et leiromraade misjonen driver der. Da fikk vi anledning til aa bade i stillehavet, en sjanse vi saa absolutt maatte benytte oss av. Og bading ble det, den sterke stroemmen og de store boelgene til tross. Sanden etterlot seg litt skrubbsaar her og der, og rastaflettene til Solveig og Inger minner nok mer om Sahara for oeyeblikket, men det var verdt det!

Reisefoelget blir stagdig mindre, og har allerede blitt redusert med 60%. Foerst reiste Svein Tore tilbake til La Paz, og er naa faktisk tilbake i Norge. Deretter var det Inger og Solveig sin tur til aa forlate det glade selskap til fordel for Cusco og Machu Picchu. Da gjenstaar bare Per Gunnar og meg, som tok fly i gaar til Perus hovedstad, Lima. Her er vi altsaa, i en helt annen verden enn den vi har bodd i de siste maanedene. Dette er vestlig. De har Starbucks her til og med.

En vestlig aktivitet vi ikke har gjort på noen måneder; Bowling. Det nytter ikke om man har bra stil, hvis man ikke treffer. Her blir Pg knust av en overlegen Solveig.

Akkurat denne dagen startet vi med enda et soete med stillehavet. Vi snakker boelger, vaatdrakt og brett; intet ringere enn surfing i Lima. Dette er virkelig noe jeg ikke har peling paa, men det var utrolig moro! Aa foelge boelgene var fantastisk!

Vår surfing location: Punta Hermosa

Og selv om vi vender snuten hjem til La Paz paa tirsdag/onsdag, har vi enda noen dager igjen her. Vi faar se hva slags streker vi finner paa - bra blir det i alle fall!

The Old Mountain

Visste du at "gammelt fjell" paa indianerspraaket quechua heter "Machu Picchu"? Gammelt kan det vaere, men dens overveldende skjoennhet kan man umulig si noe negativt om. For aa staa oppi heia og se ned paa den tidligere inka-byen, var rett og slett ubeskrivelig fatastisk!

Machu Pichu, med Huayna Pichu i bakgrunnen

04:30 i morges ringte klokka - da var det paa tide aa staa opp. Troettetrynene Svein Tore og jeg klarte aa komme oss ned til bussstasjonen i Aguas Calientes (=varme vann, sikter til de varme kildene oppi dalen, som vi besoekte i gaar), for aa ta en buss opp til Machu Picchu.
Grunnen tl vaar tidlige ankomst, var at vi maatte vaere der tidlig om vi skulle ha sjangs til aa faa billetter til aa bestige Huayna Picchu(=ungt fjell), det mektige fjellet som rager over indianerbyen. Det fikk vi, og litt etter var vi paa vei opp den stupbratte fjellsiden. Nordmenn til tross, merket vi den tynne lufta - baade pulsen og pusten gikk saa det suste. Likevel tok det oss ikke lange tida foer vi var paa toppen, og kunne nyte den spektakulaere utsikten. Naturen i omraadet er overnaturlig, og den meget pittoreske landsbyen som ligger lunt til mellom flere fjelltopper, gjoer det hele til et spektakulaert syn.

På toppen av Huayna Pichu. Herfra ser man bedre Machu Picchus fugleform

En guidet tur senere, var vi begge mye klokere paa byen, og paa inkakulturen generelt. Det bodde ca 500 inkaer der, og alle var unge sosser. Kun sosieteten visste om stedet, og brukte det som opplaeringssted, der de unge fikk laere mye om religionsutoevelse og andre praktiske saker.
Byen er i tillegg veldig profesjonelt oppbygd, med jordskjelvsikring, astronomisk observatorium og andre ingenioerstreker. Fungerende vannkanaler, jordbruksplataa og mange konstruksjoner i forbindelse sommer- og vintersolverv. Til eksempel lyser solen gjennom et vindu hver 22.desember, og skaper relativt avanserte skyggebilder.

Lamaer vandrer rundt i byen, som ligger i naturskjønne omgivelser.

Dagen kunne ikke vaert bedre; fantastisk vaer, fjelltur og investigasjon av eldgammel kultur i naturskjoenne omgivelser, med en og annen lama tuslende rundt. Jeg har alltid oensket aa dra her, og ble paa ingen maate skuffet! Vi drar tilbake til Cusco fornoeyde som faa, om enn litt troette.
Og slik fortsetter eventyret i Peru...

Mi peru

Saa var vi paa tur, og det blir nok lite blogging i fremtiden - det faar fikses naar jeg kommer hjem til la paz i slutten av maaneden. Foreloepig faar blogginnleggene bli en oppdatering - hvor vi er i verden, og litt om hva som skjer.

Øtv: Boliviansk høyslette. Øth:Titicaca-sjøen med Illimani i bakgrunnen
Ntv: søte skolejenterjenter som feirer morsdag med nasjonaldrakt.

Soendag morgen dro Inger, Solveig, Svein Tore og jeg med buss fra La Paz til Copacabana, en by somm ligger ved Titicaca-sjoeen. Denne sjoeen ligger paa Altiplano-sletta, paa grensa mellom Peru og Bolivia. Det var her Thor Heyerdahl reiste for aa laere seg om sivbaater da han skulle bygge Ra. Copacabana var bare et mellomstopp paa veien til Puno, en havneby paa Peru-sida. Derfra reiste vi en liten busstur inn til Juliaca, der PG hentet oss. Han har bodd der som misjonaerbarn, og vi skulle faa bo hos hushjelpen de hadde da - ei kjempehyggelig dame med det stoerste hjertet ventet oss. Vi fikk virkelig oppleve hvordan det var aa bo i en ekte, peruansk familie paa hoeysletta. Det var en fantastisk og spesiell opplevelse.

På sivøyene fikk vi prøve de tradisjonelle klærne.

Dagen etter var vi paa den obligatoriske turen paa titicaca-sjoen, og saa paa sivoeyene, der det framdeles bor omtrent 3000 familier paa ca 10 oeyer! Nydelig med en baattur i fine vaeret. Den 3000km^2 store sjoeen er akkurat som et hav - og bolivias store stolthet. ikke vanskelig aa forstaa.


Deretter splittet vi oss, og Inger, Solveig og PG er naa i Arequipa. Svein Tore og jeg er i Cuzco, og skal til inka-byen Macchu Picchu i morgen! Paa fredag reiser ogsaa vi til Arequipa, hvor vi skal feire 17.mai:)
Det blir noen spennende uker vi har foran oss:)

Cuscos Plaza de Armas med katedralen - og sett ovenfra

No te vayas!

Ikke gå, vær så snill ikke gå!!

Tusen par stoore, mørke, valpeøyne stirrer deg inn i sjelen og bønnfaller deg om å bli. Du vet at når du går ut av den porten for siste gang, vil disse utrolig flotte og lærevillige ungdommene stå igjen, uten engelsklærer. Eller, det vil si, uten engelsklærer med engelskkunnskaper.
Hva gjør man da? Hva kan man si?

Den siste skoledagen på El Alto var her så plutselig som i dag. Etter en uke med relativt mye fri, grunnet streik og forandringer i timeplanen, var jeg på langt nær klar for å ta avskjed med Rafael Mendoza. Skolen, som er en av de store i El Alto, har de siste månedene vært arbeidsplassen min. Den er 3 minibusser, 1 time og 700høydemeter hjemmefra, i universitetsområdet Complejo. Herfra har man den mest fantastiske utsikten, med 2 av de 3 majestetiske fjellene som omkranser La Paz i horisonten.

Her finner man Rafael Mendoza, med ca 2500 elever og 80 lærere, samt en stykk voluntør. I dag hadde skolen også besøk av to høye blonde gringitaer med blå øyne, med navn Inger og Solveig. Disse to flotte jentene har på sin verdensomreise tatt turen innom Bolivia på besøk, noe jeg synes er helt fantastisk! Og elevene mine var i ekstase - slike rare skapninger har de aldri sett, utenom på tv.

Men i dag va da altså min siste skoledag. Dette innebar mye klemming, bilder og autografer(!). Begynner å skjønne hvordan det er å være kjendis, selv om jeg har en mistanke om at noen bare vil bruke min ellers verdiløse signatur som godkjenning på en lekse de ikke har gjort til rett tid. Når de spør pent om jeg kan skrive "very good" ved siden av, er det ugler i mosen.
Jeg hadde og med plakater med bilder av Norge - fra strand til skog, fjord til fjell. Elevene var mildt sagt overveldet, for den norske naturen er helt ulik alt de har sett, som stort sett er begrenset til altiplano-sletta. Sjø, for eksempel, er jo helt utrolig. Det var veldig kjekt å få dele litt av kulturen min med dem, som jeg etter hvert har blitt veldig glade i.
Noen hadde til og med laget mat til oss! Jentene i 7E (en av klassene jeg har hatt alene, og dermed kjenner best) hadde stått opp tidlig for å diske opp tradisjonelle retter til en "aptapi" - fellesmåltid der alle bidrar med litt hver. I dette tilfellet chuño, tortillas, papas, "bolivia-biff"(ekstra seig og senete kjøttstykke) og pasta. Her er det veldi uhøflig å ikke spise, og man skal spise opp! Det var en interessant opplevelse, som framfor alt var veldig rørende.

Så da var jeg ferdig som voluntør. Jeg sitter igjen med mange flotte minner, masse inspirasjon og en haug med flotte bilder av mine fantastiske elever. Jeg har vært lærer, men kanskje er det jeg som har lært mer enn noen av elevene. Bolivia er så utolig forskjellig fra Norge, folket så uendelig annerledes, og språket... en utfordring. 4 måneder er gått. Så mye er forandret. Framfor alt, vil jeg påstå at tankegangen er forandret - vi ser på livet med en videre vinkel.

Selv om voluntøroppholdet mitt her er over, er jeg ikke ferdig her i Sør-Amerika. Søndag går turen til Titicacasjøen, og inn i Peru. Videre følger noen ukers oppdagelsesferd i dette spennende landet, blant annet til Macchu Picchu, inkabyen som er en av verdens sju underverk.

Det er vinter her nå - med iskalde netter og brennende sol om dagen. Casa Alianza tømmes sakte men sikkert for folk, som vender snuten hjemover - til vårt flotte land i blomstring.
Jeg er intet unntak. Men det er ikke min tur. Ikke riktig ennå.
Me voy a quedar.

Amasonas(og alt det måtte innebære)

Bolivia er ikke bare Bolivia, må dere skjønne. Har man sett litt, har man på langt nær sett alt! Dette opplevde vi i helga da vi satte oss på flyet og havnet i en helt annen verden, bare en time fra høylandet i La Paz. Vi dro til jungelen.

Chillern på Yacuma-elva Our humble abode

Fremdeles var vi i Bolivia, selv om vi ikke skulle trodd det. Rurrenabaque er en liten idyllisk by nord i landet, på skarve 350moh - og byr dermed også på "suppeluft", ekstrem varme og mygg. Mengdevis med mygg.

Eksotiske dyr vi aldri har sett før. Fant desverre ikke anacondaer på anaconda-jakt.

Etter å ha tilbragt natten i "Rurre", hamstret myggspray, vann og lette, hvite klær, satte vi i oss i en bil som tok oss med på en tre timer lang tur til landsbyen Santa Rosa, ved bredden av Yacuma elva. Den turen var mildt sagt en støvete affære, som ga oss monobrow, bart, en brunfage uten like, og minst like brune klær.
Derfra var Yacuma-elven vår vei, og vi hev oss i en lang, kanoliknende motorbåt som tok oss nedover, inn i Amazonas, inn i den bolivianske pampasen. Plutselig var vi i "lion-king"-humør, på den afrikanske savannen, og sang "in the jungle" av full hals. Vi suste forbi krokodiller, rosa delfiner, skilpadder, storker, alligatorer, apekatter og alle mulige slags eksotiske fugler. Sola steikte, og det passet fint med den lille svale brisen vi fikk av å være litt oppe i fart. Ubeskrivelig bra stemning.

Krokodille i mørket Herr-Nilsson apekatt

Denne krokodillen lå og lurte rett utenfor Eco-lodgen vi bodde i.
Svømming i elva er trygt i delfinenes nærvær.

Et stykke nedover elva la vi inntil land, rett ved siden av en krokodille. Der skulle vi sove, i noen såkalte "eco-lodge'er". Det er hytter i ekte jungelstil, en halvmeter over bakken, med myggnetting og ubehagelige, men myggtette senger. Her var det og et fellesareale med hengekøyer, som ble meget godt brukt:)

Piraiafisking uten fangst fra vår side. Våre kompanjonger fikk derfimot flere..
Hengekøyer er og blir en flott oppfinnelse.

Oppholdet vårt i jungelen innebar blant annet piraiafisking, anacondajakt, en nydelig solnedgang, masse myggstikk, ildfluer, lysing etter krokodiller i mørket(øynene deres reflekterer lys), og bading i elva med de rosa delfinene. Ja, det er altså snakk om den samme elva, med piraiaer, krokodiller og alligatorer. MEN! Der de rosa delfinene befinner seg, tør ikke de andre, litt mindre koselige elveinnboerene oppholde seg. Og fint er det. Jammen klarte vi å unngå å bli spist av krokodiller og.

Det var altså en finfin tur, selv om jeg i ettertid bare fortsetter å finne myggstikk. Vi har jammen vært i jungelen og! Men jeg må si at det var deilig å komme ut av (det knøttlille) flyet til frisk, tynn totalt myggfri La Paz-luft