Fargerik fattigdom

Jeg kan se La Paz ende i horisonten, og gå over i det helt flate Altiplano. Når jeg sitter og spiser frokost, kan jeg se hvordan været er der oppe. Når jeg vasker opp kan jeg skimte "satelittbyen", delen av El Alto som er full av antenner og satelitter. Dette er La Paz - på El Alto er forholdene annerledes. Og der skal jeg jobbe. Der skal jeg hjelpe. Der skal jeg lære mange barn og voksne å lære.
Jeg kan så godt se det fra vinduet, og det er alikevel så fjernt! Geografisk sett er det 400 høydemeter opp. For å komme meg dit, må jeg skifte minibuss 2 ganger, på Perez og på Cejaen. Så går jeg av ved universitetet, og går et lite stykke, til Rafael Mendoza Collegio. Hele turen tar meg fra1time til1t20min hver vei, 4 dager i uka. Mandag er fri. Tirsdag og fredag jobber jeg som assistent for Leina, og da med 7. og 8.klassinger. Engelskkunnskapene deres er veldig begrenset - de begynner først med dette faget i 7.klasse. Onsdag er jeg med Julian, som er lærer på den videregående delen av skolen. Jeg skal innrømme det er litt rart å være lærer for elever som nesten er jevnaldrende med meg. Men det har gått greit, hvis man ser bort fra plystringen og mobilkameraene som har blitt godt brukt. Engelskmessig går det i alle fall greit, for nivået her er ikke stort bedre enn hos 8.klassingene.
På torsdager, som i dag, er jeg med Cinda og 7. og 8.klasse igjen. Midt inni dagen har de jammen meg skvist inn en dobbeltime musikk med noen småtasser! Så neste uke har jeg lovet dem litt engelsk sang.. Det blir vel noe a la "I like the flowers", som vi har sunget i mang en musikktime på barneskolen. Kanon, til og med:)
Å være voluntør på skolen er noe helt spesielt. Ungene ser på meg med undrende blikk, de flokker seg rundt meg, de mest vågale spør spørsmål, og forteller det jeg klarer på de spørsmålene jeg forstår.
Etter å ha hatt en del timer, blir en etter hvert kjent med elevene, på en måte. Vi tuller og tøyser, smiler og ler. I skolegården og i området rundt skolen hører jeg stadig "Hello, teacher", "Hola, profe", og "Sol!". Ikke noe "voluntaria" her i gården nei - her er jeg lærer, på lik linje med de andre lærerene. Det er kjemperart, og jeg kan ikke la være å smile når elevene roper på læreren om hjelp, og mener meg.

I dag hadde vi om farger. Jeg skrev på tavla, laget kryssord til den og øvde uttale. Green ble gren, Purple ble porpoll, og brown ble broun. Men etter litt intensiv øving, masse gestikulering og overdriving fra min side og masse latter, tror jeg det satt. Om ikke, hadde de det i alle fall gøy, håper jeg. Det hadde i alle fall jeg, og plutselig var timen slutt. Selv om det er et tiltak å stå opp litt etter 6 for å dra på jobb, er det kjekt og være der. Elevene er utrolig flotte, og jeg gleder meg til å tilbringe de neste månedene med dem:)