Et heftig eksperiment

Nei nå var det på tide med litt spenning i hverdagen, så noen av oss på casaen fant ut at vi skulle prøve oss på litt ekstrem mountain hiking. Eller mer presist, vi skulle sykle den verdenskjente dødsveien.

Småspente og veldig nervøse ble vi hentet i 7-tiden av en minibuss me sykler på taket. Etter en bedre frokost på den danskdrevne restauranten El Consulado, bar det oppover og innover i Andesfjellene, og vi stoppet ikke før vi var på lekre 4700meter over havet. Der oppe var det litt skodde og meget kjølig, så det var på med alt vi hadde av klær. På med utstyret, som inkluderte knebeskyttere, albuebeskyttere, "motorsykkelhjelm", sykkelhansker, vindtett jakke og en ganske så oransj vest. Vi var alle ganske så like der vi startet nedfarten på ei linje nedover veien. Det var litt av et syn; både oss syklister og naturen som forandret seg nedover.
Vi startet altså i det høye fjell, og merket etterhvert forandring i omgivelsene.¨Det ble frodig og grønt jo lengre ned vi kom, ned mot "Jungas'en". Og et stort pluss - det ble mer og mer oksygen til våre lunger, som sårt lengtet etter å kjenne disse atomene kicke inn. Og det merket i alle fall jeg! Det var litt som å sveve; man syklet på som bare det, men hadde enda mer å gi.
En kjekk følelse det der.
Meeen, desto verre ble det jo å komme opp i høyden igjen (trappene er igjen blitt en utfordring) men det er jo en annen sak.

Etter noen mil asfaltert vei, kom vi omsider til den beryktede dødsveien. Jadda, det var en stk smal og kronglete vei, så det er ikke uten grunn at den blir kalt verdens farligste vei. Har du sett Top Gear episoden der Jeremy er noen millimeter fra et vertikalt stup, vet du hva jeg snakker om. Og det var her vi syklet.

Selv om det var utrolig nydelig natur, var det viktig å konsentrere seg om veien. Steiner kunne plutselig dukke opp, og da måtte man ta en unnamanøver for å ikke tryne inn i fjellveggen, eller eventuelt ut i intet. Av hensyn til bilene, skal alle syklister holde seg i ytterkanten av veien, ut mot kanten. Dette var egentlig ikke noe problem, men man syklet jo definitivt litt finsligere enn man ellers ville gjort.
Ellers var det gjennom noen elver og fosser, gjennom steinete veier, leirete veier og nedover utallige bakker. Stadig nedover. Og grønt ble det. For ikke å snakke om varmt - kvelende varmt.

Etter 6mil kunne vi puste lettet ut, og innhalere fine mengder oksygen. Vi hadde overlevd dødsveien, til tross for noens hellige overbevisning om det motsatte. Men i live var vi altså, og med adrenalin i blodet og energi i kropp og sinn satte vi kursen mot Coroico, byen på "snaue" 1700moh, hvor vi skulle bade, dusje og spise på et hotell. Og det var en nydelig by det. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er et utrykk som blir tatt til nye dimensjoner i dette landet. Hele byen var i en bratt skråning, og husene var bygd på påler. Tror ikke det er sørlig jordskjelvvennlig. Og selv om landet geografisk sett er nær Peru og Chile, som nylig ble rammet av en forferdelig jordskjelv-katastrofe, er Bolivia intakt og urørt av jordplatefriksjonene. Heldigvis.

Vi fikk altså noen timers sol og bading i Coroico, før vi startet på hjemveien. Det gikk en stund før det gikk opp for oss at dæven døtte, vi skulle jammen kjøre dødsveien hjem også! Det ble da noen timers tortur for de med høydeskrekk, og mer adrenalin til alle og enhver. Men det gikk visst greit denne gangen og, og i 8-tidå ankom vi casaen - fornøyde i ordets sterkeste betydning, og 100%intakt.

Der gikk løftet til mor i vasken, som etter å ha sett Top Gear-episoden sa at jeg i alle fall ikke skulle kjøre den dødsveien!!!!!
Neida, svarte jeg... Jeg skal sykle den!
Men det ble visst begge deler. Tror det var taktisk å vente til etter turen med å fortelle om det.
Beklager mamsen, men det var til ditt eget beste! :D
Nå er jeg visst Solveig the survivor, hehe. Og selv om musklene verker som bare det, er jeg glad for at jeg har syklet verdens farligste vei. Og overlevd.