La semana santa en Bolivia

Til tross for hva navnet kan sikte til, har ikke la semana santa noe med nissen, eller Santa Claus å gjøre. Det betyr rett og slett "den hellige uke", og er den tida vi hjemme kaller "påske".
I Bolivia er det bare langfredag som er helligdag, men vi var gira på litt reising, og tok oss noen dager fri for å gjøre dette mulig. Svein Tore fikk besøk av roomien sin, Agnes Sofie, og de tenkte seg litt rundt i Bolivia. Stine og jeg slengte oss på, og snart var det avreisetid; fredag 26/3-10.

Et hav av salt
Vi startet med nattbuss til "byen" Uyuni. Vi kjørte hele natta på en veistandard som ville fått vegvesenet hjemme til å skjelve i buksene. Ingen asfalt her, nei - men derimot humper, hull... ja, våknet til og med av en hump og oppdaget at oi, vi er midt i ei elv. Men det gikk bra, og vi ankom Uyuni, som i seg selv er en liten og veldig ubetydelig by på Altiplanosletta, på morgenkvisten.

Det som er spesielt der er saltørkenen Salar de Uyuni, litt utenfor byen. I to dager var denne evige sjøen av salt vårt hjem. Dette bydde på to punkteringer, besøk av ei kaktusøy, milevis av kjøring på hvit hvit bakke, flotte bilder og vulkanbesøk. Sovefasilitetene er mildt sagt begrenset, og den natta sov vi i fjøsliknende omgivelser - shabby men hva så? Og salteventyret fikk litt ekstra futt da vi på vei tilbake til Uyuni merket at vår sjåfør ikke klarte å kjøre rett på spor, var ekstremt desorientert og plutselig kjørte vi tilbake mot vulkanen hvor vi hadde overnattet. Han var nok ikke helt edru.
Men det var en fantastisk opplevelse!

Gru(v)elig spennende
Igjen var det utprøving av den bolivianske veikvaliteten med buss til Potosi, gruvebyen i Bolivia. Fjellet Cerro Rico rager over byen, og her har det blitt utvunnet sølv og andre mineraler hver eneste dag de siste 500årene. Til tross for dette finnes det ikke noe særlig bearbeidingsteknologi her i landet, og så og si alt metallet blir eksportert. Hadde USA fått rettighetene til olja på norsk sokkel, ville ikke Norge vært et av verdens rikeste land i dag. Bolivia har ikke fått sjansen til å gjøre framsteg her engang.

Utvinningen i Cerro Rico er på mange måter en tragisk historie. Spanierene har utnyttet det bolivianske folk og dets ressurser, og det sies at man kan bygge en bro fra Potosi til Sevilla i Spania med alt sølvet som er utvunnet fra fjellet, og en annen bro tilbake, av de arbeiderne og slavene som døde mens de utvant det.
Uansett er dette hovedattraksjonen i byen, og vi måtte bare hive oss på, litt klaustrofobi til tross. Og det var sannelig en interessant opplevelse, selv om vi ikke ble med på hele touren. Det er nemlig slik at jo lengre inn i fjellet du kommer, jo mindre oksygen er det, og desto varmere blir det. Korte i pusten var vi fra før, og ville ikke friste skjebnen. Det var så utrolig befriende å komme ut i den tynne lufta, som nå var gullgjev.
Men det er helt utrolig at folk jobber det fremdeles(ca 4000folk hver dag), inne i mørket og støvet. Man ser likevel at dette ikke er helsemessig gunstig, for folk lever ikke mange tiår etter å ha startet i gruvene. Da det er så godt betalt, er det mange som tar jobben likevel.
Tour'en ble avsluttet med et pang, da vi avfyrte noen dynamittbomber, i haggelvær.

Capital
Vi forlot kjølen, og beveget oss ned til 2700meter, til Bolivias andre hovedstad, Sucre. Det er en gammel koloniby, og er kanskje den estetisk fineste byen i landet. Etter loven er byen helt hvitmalt, og er generelt veldig koselig. Sucre er moderne og ryddig, og virker mye rikere enn de andre byene. Likevel var det her vi har merket mest til tiggervirksomhet. Fasader er og blir bare et skall.

Vi var blandt annet innom et anatomi museum, der de til vår store forbauselse hadde utstillinger som blant annet innebar fostere på sprit - i alle de forskjellige stadier, med og uten skavanker. Etter dette måtte vi sette oss ned i plazaen og puste litt frisk luft.
Ellers kan det nevnes at i Sucre har de veldig god mat...

Luxury, please
I stedet for å sitte på buss i 20 timer, tok vi heller fly fra Sucre til Santa Cruz på 25minutter, til 299Bs. Fornøyde med denne ordningen, ankom vi en annen verden. Santa Cruz er en varm og eksotisk by på 400meters høyde, det som møtte oss var en intens hete av suppeluft! Oksygennivået er mye høyere enn på Altiplanosletta, og lufta her var så tykk at vi følte vi pustet grøt.
Også standarden på overnattingsplassene våre hadde stadig bedret seg, og her toppet vi hele greia med et 5-stjerners bungalow hotell med 3 bassengområder, spa og sol:)
Her kunne vi slappe totalt av i noen dager ved bassengkanten og nyte sola. Takk og lov for bassenget, for slike temperaturer krever avkjøling.


Lørdag tok vi fly hjem igjen til La Paz, kjempefornøyde med vårt lille påskeeventyr. Nå har vi sett mye mer av landet vi bor i, vet mer av historien, om kulturen, og om folket.

Søndag var det valg av gobernador, og alt sto stille. Da var det påskegudstjeneste på Casa Alianza, klesvaskedag og påskequiz med ekte norske påskeegg! Stine hadde laget skikkelige påskenøtter, og da var det kanskje ikke rart at team "Roald Øien" vant? Premien var en plate med norsk freia melkesjokolade, som ble konsumert på høygir.

Påsken i Bolivia har vært helt fantastisk, selv om den ikke er som norsk påske... Håper alle har hatt en fin påske, uansett hvor de skulle befinne seg!