søndag 31. januar 2010

What a Hell of a day

Nordmenn som vi er, tok det ikke lange tida før rastløsheten snek seg på.. Noen av oss bestemte oss derfor for å gjøre noe med det. Og hva er mer norsk enn en liten fjelltur?
På med turskoene, 5stk inn i en taxi(som etterhvert er en del av hverdagen. Stakkar Tone Marie havner alltid på noens eller alles fang) opp en smal smal og meget bratt vei, som på ingen måte var egnet for biler. Men med litt godvilje går alt. Og opp fjellsiden kom vi. Svein Tore, Stine, Tone Marie, Per Gunnar og jeg beveget oss så oppover mot Djeveltanna, eller Muelo del Diablo, en tannliknende fjelltopp som kan ses fra hele La Paz.
wow
Tungt var det, musklene kommer til å svi i morgen, men det kommer likevel til å være vert det!

Helga ellers har vært fin og rolig. SPA på lørdag- sauna, steambad, jacuzzi og svømmebasseng. Deilig å være litt i aktivitet igjen! Senere den kvelden hadde vi spillekveld med Stine sin simpson-versjon av Cluedo - kjempegøy!

Tidligere i kveld fant vi ut at vi skulle gå på kino. Noen ville se Sherlock Holmes, men ettersom en del av oss allerede har sett den, delte vi oss - noen så Robert Downey Jr. jakte på skurker gjennom Londons gater, og noen så "Drag me to hell". Mhm.
Den var mildt sagt underholdende. Eller kanskje var det bare jeg som koste meg veldig fordi jeg satt midt mellom to som er VELDIG lettskremte. Og denne filmen var til tider ganske så skummel:)

Akkurat denne dagens inntrykk tror jeg best kan vises med bilder. So here you go - vår djevelske dag i bilder:



fredag 29. januar 2010

Støvleabstinens

En ting som ikke forandrer seg, er at helg, det er alltid fint! Og nå da den endelig er her, har vi tenkt å benytte den til det fulle! Men mer om det kommer naturligvis senere, for nå vil jeg heller fortelle om uken som har vært.
Det har vært en svært regnfull uke i La Paz. Unormalt så, ifølge spansklærerne våre. På mandag, da vi skulle ta taxi til "La Comedie", en fin restaurant oppe i byen, var det nesten umulig å få tak i en slik transportbil. Fordi det regnet. Mye. Faktisk var det ganske stilig å se hvordan trappene ble til elveleier, og bakkene ble fosser. Men frem skulle vi, og frem kom vi. Etter å ha stått i kø i en evighet. Restauranten var derimot upåklagelig, og en god biff og en herlig dessert senere satte vi kursen hjemover.

Det nermer seg februar, og dermed også carneval. Dette fikk vi erfare da vi var i San Miguel på torsdag. Vi skulle nemlig ut og spise, og endte opp på en italiensk restaurant i denne vestlige delen av byen. Og etter en god middag er det aldri feil med en is, så vi ruslet mot Dumbo for å skaffe oss nettopp dette. Plutselig hører vi musikk a la Rio, og ser at det foregår noe spennende på fotballbanen på andre siden av gata. Nysgjerrige som vi er, måtte vi selvfølgelig sjekke dette nermere ut. Det viste seg å være øving til carneval - menn og damer i full konsentrasjon. Dans, rytme og synkronitet, sier du? Vi fra Norge har desverre ingenting å stille opp med i forhold til disse varmblodige menneskene... Utrolig fascinerende å se på! Så vi kjøpte oss likegodt hver vår is, og satte oss på tribunen for å observere. Dette var helt klart bedre enn TV, folkens!

Heldigvis har det stort sett vært sol og fint vær i dag. På barnehjemmet var vi ute og lekte med ball - det var knallgøy! Det er så herlig å være ute, der alle er en smule mer fri. Prøvde meg på fotball.. Selv om det var herlig å løpe litt etter noen ukers sneglegange, er det enda begrenset hva jeg klarer å prestere. Hjertet jobber betydelig hardere her oppe, ingen tvil om det.

Kvelden ble tilbragt i Calacoto, der det ble holdt en konsert for de rammede etter jordskjelvet på Haiti. Musikken var utrolig bra, så de 10kr inngangsbilletten kostet var vel verdt det.

Nå er det endelig helg. Pust ut. Nyt den! Det er en hel uke til neste helg.
Kanskje er det fint vær i morgen. Da gjør det jo ingenting om en ikke har støvler.

onsdag 27. januar 2010

søndag 24. januar 2010

Tilbake til fortiden

Helgen nærmer seg slutten, og vi voluntører på Casaen har hatt en ganske så aktiv slutt på uken. Lørdag stod vi opp "gørrtidlig", som en del her kommenterte. Dvs kl 06.00. Så dro vi inn i byen, og gikk på en guidet busstur til Tiahuanaco, ruinene etter en pre-inka indianersivilisasjon med en ganske så avansert teknologi. I bussen på vei til Tiahuanaco

Regnet var ingen hindring, selv om skoene ble meget skitne av all leira på bakken. Vi ble vist rundt på området nær Titicaca sjøen der det bodde indianere i mange tusen år, fra ca 1500 før kristus til 1500 etter kristus. Fremdeles kan man se restene etter sivilisasjonen; flotte keramikkrpodukter, høytragende templer, meterhøye monolitter og porter utsmykket med en kalender som passer overraskende bra overens med vår egen. Jordbrukskalenderen til disse folkene hadde nemlig 4 årstider, 12 måneder og 365 dager. Og plasseringen av byen er ingen tilfeldighet. Den befinner seg på Altiplano, over 4000 meters høyde, så nær gudene som mulig. Og den geografiske plasseringen midt i en langstrakt dal i retning øst-vest gjør at det er sol fra morgen til kveld, noe som er viktig både for jordbruket og religionen, der sola står sentralt.
I tillegg til dette befinner tempelet seg loddrett under en viktig stjerne hver nyttår. Det vil si at dette skjer kun den 21.juni hvert år. Fremdeles samles Aymara-indianere her for å feire nyttår, blandt ruinene etter sine forgjengere.
Jeg trenger kanskje ikke si at det var en underlig følelse å være her, der historiene vi bare er vant til å lese om, er blitt skapt. Keramikkhoder i veggen

Ved soloppgang skinner solen på monolitten, som kan ses gjennom hovedporten. Alt er vendt mot øst, religionen tro. Dagen før hadde President Evo Morales gjennomgått sitt innsettingsrituale i akkurat denne porten, foran tusenvis av bolivianere.


Etter en hel masse historie, skulle vi spise på en lokal restaurant. Kanskje til noens store undring bestemte jeg meg for å prøve Lama.
Det smakte egentlig ikke veldig godt. Men en opplevelse var det i alle fall!

Vel "hjemme" etter å ha besøkt inkasivilisasjonens vugge, hadde vi en koselig kveld på casaen med god middag. Lei av hvitt brød som jeg var, bestemte jeg meg for å bake grove rundstykker. Resultatet krevde 3kg mel og ekstra lang steketid pga høyden.. Men hva gjør vel det når 4 brett med 16 rundstykker på hver og masse god lukt av nybakt brød sprer glede til hele huset? Bakedag på casaen! Fryseren er nå full av slike godsaker

Dagen i dag har blitt tilbragt i byen, der Alasitas festivalen var i gang for fullt. Gjennom hele gatene finner man boder der man kan kjøpe miniatyrfigurer av hva enn man måtte ønske seg. Disse skulle så velsignes med røyk, hellig vann og blomster - så skal man få nettopp dette i det kommende året. Jeg har sikret meg en utdannelse til hele 1kr, en investering altså. Ellers kunne man kjøpe penger, små hus eller biler og masse annet!
Til Siljes store skuffelse hadde de ikke små George Clooney figurer...
Men ellers har vi altså hatt en flott og begivenhetsrik helg i verdens høyest beliggende hovedstad:)Til venstre: Altiplano, høysletten på 4000meters høyde.
Til høyre: Jeg får 1kroners-utdannelsen min velsignet av en gammel Aymara kvinne.

fredag 22. januar 2010

Historien skapes

"Nei, vi kan ikke ha spansk i morgen, for jeg skal se på TV". Dette ringte spansklæreren min, Tania, for å si ca halv elleve i går kveld. Jaja, det er jo faktisk en nylig innført helligdag i dag, den 22.januar. Evo-dagen. President Evo ble nemlig nylig gjenvalgt, og tok over makten etter seg selv nettopp på denne dagen. Og en så nyskapende nyhet måtte jo feires på skikkelig vis. Derfor har alle butikker hatt stengt i dag, og vi voluntører måtte som alle andre holde oss hjemme fra jobb i dag. Ikke at det var så tragisk da, for vi er enda ikke helt dus med byen langt oppe i Andesfjellene som skal være vårt hjem de neste månedene.

Det hersket altså liten tvil om hva vi skulle finne på i dag; vi ville utforske La Paz - høyt og lavt. Turen gikk opp til Max Paredes, til markedsgatene der oppe. For å slippe å gå så mye oppover, skulle vi ta minibussen så langt opp som mulig, og heller gå nedover i gatene. For det å gå oppover er ikke bare bare, det skal jeg love dere. Og av hensyn til nyankomne Stine, var dette den desidert beste løsningen. Så vi satt på bussen helt til ei ung jente sa at vi burde gå av her, for lengre oppe var det litt for farlig for oss "hvite" å ferdes... Jaja, man skal ikke utfordre skjebnen, så vi ropte ut "la esquina, por favor!" som kan tydes "hjørnet, takk", og fikk hoppet ut i mylderet.

Det er umåtelig mye spennende å finne i disse gatene, for ikke å snakke om de flotte menneskene. Søte gamle damer med bowlerhatt, strikkegenser, svært skjørt og lange fletter er ikke et uvanlig syn her. De er Aymara-indianere, de innfødte her i La Paz. Forresten er Evo og Aymara, og Bolivia er det eneste landet der urbefolkningen utgjør flertallet av populasjonen. Og det er jo i grunnen ganske tøft.

Vi måtte jo feire fridagen, og dette gjorde vi med en stykk stor is hver. Vi snakker om 20Bs for en dessert a la 79NOK. Sånn omtrent. Godt smakte det også!
Camilla fikk tak i et Istid-monopol til 30Bs. Jeg trenger neppe si at smilet gikk trill rundt resten av dagen. En dag som alle synes har vært en utrolig bra en.

Stine kom på onsdagen, og jeg fikk den ære av å vise henne litt rundt på casaen. Hun virker til å ha slått deg til ro, og da Per Gunnar ankom huset i dag, er vi et komplett antall voluntører for denne sesongen. En god gjeng, ingen tvil. Onsdag kveld laget vi felles middag - lasagne m/tilbehør. Og ikke minst ferskpresset appelsinjuice - helt uten sukker, aspartam og sukralose, som de fleste produktene her er smekkfulle av. Det var en suksess, og en skikkelig god stemning rådet i hele huset.

I morgen skal vi besøke Tiahuanaco, ruinene av en fordums praktby i Aymarariket.

Forresten er det 60 trappetrinn fra vaskekjelleren og opp til Rio Seco, leiligheten vi bor i. Det er 60 for mange for norske lunger i tynn luft. Så vet vi det..

mandag 18. januar 2010

As lightning strikes

For tiden lyner og tordner det i La Paz. Snart kommer vel bøyen og, og tro meg - det er ikkje noe norsk yr. Det er faktisk nokså facinerende å se det faktiske lynet slå ned i fjellsiden her, mange ganger i minuttet. Blir nesten litt disko følelse over det hele:)
Disse tordenbøyene kommer fort og går fort, heldigvis. Vi har hatt fint og varmt vær i hele dag, først nå skyer det til.

I går trosset vi graviteten og beveget oss opp til El Alto på en4200 meters høyde(hvis du leste graviDIteten, bør du lese en gang til!). Dette tok ca 1,5 time og kostet oss ca 5kr. Lekkert! Vi tok turen med ro i de overfylte minibussene, som hjemme tar 9 pers. Her er det andre boller. Det er ikke fullt før bilveggene krummer utover, nei.
Men vi kom oss tilslutt fram, og gikk innover i et edderkoppnett av et marked. You name it - they have it! Fikk kjøpt meg et typisk folklore teppe, som damene her bruker til å bære alt mulig i, inkludert barn..
Da vi gikk i disse gatene gikk det opp for meg at jeg kanskje er litt over gjennomsnittet høy i dette landet, ja. Jeg så jo så godt, et resultat av å være et hode høyere enn de fleste. Naturlig nok fikk vi nordmenn en god del blikk, høye og bleke som vi var- det er ikke hverdagskost i El Alto, som vanligvis ikke er turistenes hovedmål.
Og atter en gang må jeg plage dere med denne utsikten - den er bare spektakulær!

Vel nede i "normale høyder", spiste vi god mat på café Alexander, og for heim til en god sofa og Aladdin:) Filmvalget var bare en selvfølge, etter lørdagens Pochahontas.

Dagen i dag har for så vidt vært en test. For fra i dag av er vi offisielt "voluntarios". Etter 3timer spansk (pugg pugg pugg- verb, verb, verb), var det dags for å dra ned til barnehjemmet for første økt som voluntør. Jeg skal være på Casita Crema, det kremhvite huset med 15 barn i alderen 3-10, samt en mamita. Ja, EN mamita. Hun er på casitaen (=lite hus) i et døgn, før hun blir avløst av en annen mamita. Vår jobb er kort fortalt å gi barna litt omsorg. Se dem, høre på dem (noe jeg er ekstemt god til, ettersom jeg ikke kan spansk...), vise at vi bryr oss om dem! Fikk en hel haug med klemmer, kommunikasjonsproblemer til tross - et smil er alt som skal til! Men jeg følte meg ikke helt nyttig før jeg tok med meg noen barn ut for å leke. De hadde ikke fått gå ut i dag hvis ikke.. En liten tankevekker det der, som muligens setter saker i perspektiv.

Så. I løpet denne bloggen har lynet fremdeles ikke gitt seg.
Det var da kjedelig...

lørdag 16. januar 2010

høydesyke, trafikkanarki og andre vanligheter

Å være her, i La Paz, er helt ubeskrivelig! Været er flott - t-skjortevær for det meste... Sola er som påskesola i høyfjellet; den tar ekstra godt, og det er flere en en rød nakke å se på Casa Alianza for tiden.

I går var vi på barnehjemmet der jeg skal være den neste måneden, og et handicap-barnehjem like i nærheten. Om vi ikke hadde forstått det før, forsto vi nå at dette er virkelig, og dette er noe helt nytt. Jeg skal jobbe de to første ukene med de minste barna (mens jeg lærer meg litt mer spansk), og de to siste med de eldre(og da kan jeg forhåpentligvis kommunisere litt med dem). Vi starter allerede på mandag, med 3timer spansk og videre 2 1/2time jobb på barnehjemmet. Og slik blir hverdagen framover!

Jeg føler allerede at vi er kommet inn i en slags vane her på huset - som om vi har kjent hverandre lenge, og vært her i landet i en liten evighet. Så jeg ønsker de kommendemånedene velkommen, for dette lover bra!

Etter hvert er vi litt kjente med byen, og de litt diverse transportmulighetene den har å tilby. Vi har tatt taxi til San Miguel i den litt rikere sørsonen, buss a la amerikansk skolebuss fra 70-tallet til sentrum, trufi(taxi i faste ruter) heimatt. En slik tur koster typisk ikke mer enn en 2-3 Bs per pers, som er tilsvarende norske kroner. Og slik er det med det meste her - det koster så lite! Men for all del, da er det bare lettere å kjøpe mer, så vi må nok holde oss litt i tøylene likevel.

Og her kommer det noen bilder fra de første (og utrolig begivenhetsrike) dagene i Bolivia:


Utsikten som møtte oss på vei ned fra flyplassen:)

Huset vi bor i; Casa Alianza
Voluntørene spiser middag på Mungo's


Utsikten fra vinduet på rommet til Sofie, Stine og Solveig

I dag var vi oppe i sentrum, og gikk i denne typiske "turistgata", Linares. Like ved var det gate opp og gate ned med marked, der vi fikk kjøpt oss masse frukt:) (som vi for øvrig må desinfisere før det er spiselig for våre ømfintlige nordiske mager..)


torsdag 14. januar 2010

First impressions

Klokka er halv 5 lokal tid, ergo er den halv 10 hjemme. Som et resultat av lite søvn, en viss høydeforskjell(tja, bare på ca 4000m) og selvfølgelig tidsforskjell er jeg nokså klar for å hive meg nedpå noen minutter, men slike ønsker kan ikke innfris når man for tiden holder på å snu døgnet litt om.
Bare på disse 2 dagene har det skjedd en god del. Snøkaos i London, flykanselleringer som førte til overbooking, flere timers venting i flyet pga avising av rullebanen før ting ordnet seg. Jeg traff de andre voluntørene som skulle videre samme vei. Vel satt jeg ikke i nærheten av dem, men jeg havnet med noen andre veldig hyggelige folk, inkludert 2 norske jenter om skulle ut på reise.
I miami var starbucksen akkurat stengt, til min store skuffelse. det gjorde i grunnen ingen ting, for jeg hadde store planer om å sove på den neste flystrekningen uansett.
slik ankom vi altså La Paz i Bolivia rundt 7 i morges, lokal tid. Kall det en klisjé, men synet som møtte oss var faktisk noe helt nytt- de golde slettene og alle husene oppover de rødbrune fjellene. Det var absolutt breathtaking, også ganske bokstavelig talt. her er det nemlig lekre 40% mindre oksygen enn hva vi er vandt med, hvilket har ført til kortpusthet, balansetrøbbel og diverse. Turen opp trappene i vårt flotte Casa Alianza tar tid, for å si det sånn.
Akkurat nå holder vi altså bare på å innstallere oss- pakke ut, slappe av og bli kjent med huset og dets innbyggere- som jeg for øvrig bare har gode ting å si om:D Dessuten har vi en panorama utsikt i verdensklasse:)
I morgen skal vi til barnehjemmet der vi skal jobbe den neste måneden-ikke noe vas her, nei! men for nå skal vi bare aklimatisere oss. men førsteinntrykket er upåklagelig: Bolivia er flott!

torsdag 7. januar 2010

Reisefeber

Bare 5 dager igjen.
Det er helt uvirkelig. Virkelig uvirkelig, faktisk! Jeg føler jeg vet så lite om Bolivia, og om en snau uke er jeg der, helt plutselig. Nytt språk, ny kultur, en ny verdensdel... litt nervøs, kanskje?
I dag var min siste dag på jobb, og nå begynner jeg å skjønne at jeg kanskje skulle pakke snart? Men hva tar man med til et land der de har alt fra 2 til 25 grader, regn og tørke? og selvfølgelig med en nokså begrenset bagasjekapasitet - her gjelder det å tenke primitivt! Men som man sier; alt ordner seg! og dette lever jeg selvfølgelig i full tro på!
Det er en riktig spennende reiserute jeg har foran meg: London - Miami - La Paz. Mor blir med til London, hvor vi tilbringer tirsdagen, før jeg reiser videre med noen andre voluntører sørover. Har aldri vært i USA, eller utenfor kontinentet, for den saks skyld! Så nå er jeg temmelig spent, kan en si!
Jeg er klar for nye eventyr!