torsdag 3. juni 2010

Det kjente og det kjære

Det siste kapittel av et fantastisk eventyr...

Jeg våknet opp i morges til en helt annen virkelighet enn jeg har gjort de siste månedene. Jeg var tilbake. I mitt land, i min by, på mitt eget rom, i min egen seng. Oh joy, dundyner er undervurdert!
Slik befant jeg meg altså tilbake i Norge. Pg og jeg forlot Sør Amerika 1.juni på morgenkvisten, og bega oss ut på en lang reise oppe i skyene. Flyet tok oss med til Santa Cruz, videre til Miami, og London. Vi var ganske spente på hvordan det skulle gå med bagasjen, men opplevde heldigvis ingen problemer på noe vis. Pg måtte dog ta ut litt, da kofferten hans var for tung. Vi får lov til å ha med oss 2x23kg fra Bolivia, noe mange sliter med å overholde. Var litt rart å pakke ned livet sitt i to kolli, som tilsammen kun veide 28kg. Bolivia er en viktig del av meg, som vil bli litt rart å beskrive for dere her hjemme.

I London skilte vi lag. Pg dro til Oslo, mens jeg tilbragte dagen i byen med Kristin og familien, før jeg tok kveldsfly hjem til Sola.

The last days of winter
De siste dagene i Bolivia var fantastiske! Visst hadde jeg mye å gjøre, men det var bare morsomme ting! For å nevne en ting, var det Melodi Gran Prix feiring hos MA-utsendingen Camilla. Vi kledde oss opp (vi snakker GLAM), og kom oss bort til San Miguel, beglodde som en annen turistattraksjon. Her var det MGP på storskjerm, glam, god mat, masse musikk i varierende kvalitet(kremt), masse gode minner og flott selskap. Stemningen var på topp, selv om Norge var på bunn.
Selve showet, derimot, var upåklagelig, og Madcons Glow flashmob dans... Vi vant litt likevel!
Inspirert endte vi kvelden med å gå på karaokebar og sang "its raining men" med en innlevelse som fortjente 12poeng.

En annen ting som jeg har hatt lyst til lenge, og endelig fikk realisert, var å være cebra. Jada, Silje og jeg tilbragte mandagen i La paz' gater i fullt sebrakostyme. Los paceños kunne den dagen se et par hoppende sprøe gringitas i sebradrakt passe på trafikken.
La Paz fylke har en ordning med sebraer som passer på trafikken i veikryssene. Dette er det et stort behov for, ettersom folk flest overkjører trafikkreglene til de grader, og fotgjengerne helst bør kunne løpe fort. Som sebra står man i veien og eskorterer folk over gaten når det er rødt lys. En genistrek egentlig, for ungene elsker sebraene, og lærer å følge trafikkreglene gjennom dem. Dette opplevde vi, for inni disse tjukke og særdeles upraktiske kostymene ble vi plutselig sett på med andre øyne. Vi fikk ikke lenger "turist-blikket", men ble sett på med beundring og et smil. Sebraene er bra for byen. Ungene elsker dem, der de hopper og spretter rundt i gaten og sprer trygghet og glede. Selv klarer jeg ikke gå forbi en av den uten å le - med sine overdrevne og lekne bevegelser, og energinivået til en Duracell-kanin.
Vi fikk altså være med på dette, og det var en fantastisk opplevelse! Slitsomt var det i alle fall, og det er beundringsverdig at sebravaktene er på 4 timer! Vi slapp heldigvis dette - og var helt kaputt etter en halvtime.

Og før jeg visste ordet av det, var det tid for å reise fra byen, og hjem til landet som var så langt borte.

A funny thing called "jetlag"

15:36. Nei, det kan vel ikke stemme.. Har jeg glemt å stille den?
Jeg ser på klokka igjen. De samme sifferene lyser mot meg. wow. Det kan man si.

Til mitt forsvar var klokka da bare halv ti i hodet mitt, som i Bolivia. Og de 13 timene med søvn var svært etterlengtet, etter noen døgn uten noe søvn å snakke om.
Det er ubeskrivelig å være tilbake her igjen! Å komme ut på Sola og se mor, far, bruttern, Stine og Rebecca stå der.... fantastisk! Tusen takk for at dere kom!!
Høy på oksygen og minner, men trøtt som et dovendyr etter en lang reise vil det nok ta en stund å komme tilbake til det normale. Kofferten og dens innhold ligger utover stuegulvet, dataen er tom for diskplass grunnet tusenvis av bilder, det er lyst om kveldene og sommeren er rett rundt hjørnet. Mitt opphold som voluntør i Bolivia er avsluttet, noe som og betyr slutten på bloggen, for denne gang. Takk for turen!

Tusen takk til Bolivia, og tusen takk til dere som har lest bloggen!

Snipp snapp snute, så var Bolivia-eventyret ute!


...for denne gang.