lørdag 20. mars 2010

Quadratrucking en los Andes

Allerede er vi i slutten av mars, og påsken nærmer seg med stormskritt. Det er sensommer i Bolivia, og vi bestemte oss for å utnytte det deilige været med en liten fjelltur på en ytradisjonell måte. Vi lot altså fjellskoene stå igjen hjemme, og fyrte på oss hjelmen. Opp på Djeveltanna skulle vi, og vår transportmåte: Firehjuling. Dagen i dag var fylt av adrenaling og spenning, da vi manøvrerte oss opp en smal og kronglet vei opp mot frisk luft og en nydelig utsikt. En finfin dag, med andre ord!


Ellers består ukens nyheter av at Bolivar knuste motstanderene på fotballkapen sist helg, Sofie har laget en nyyydelig pizza, fredagen var farsdag her i bolivia, og vi har vært på 3D kino og sett Alice in wonderland, etter 3 bomturer. Turns out folk her dubber ALT... Men endelig er den sett, og den skuffet ikke. Så her er noen bilder fra uka - en bit av la vida en Bolivia


The exited crowd og grunnen til enkeltes begeistring. Silje falt pladask for fyren med røde sko, og da de begynte å bøye og tøye var det noen som var fornøyde. Det var heller morsomt, synes jeg.

torsdag 18. mars 2010

Fargerik fattigdom

Jeg kan se La Paz ende i horisonten, og gå over i det helt flate Altiplano. Når jeg sitter og spiser frokost, kan jeg se hvordan været er der oppe. Når jeg vasker opp kan jeg skimte "satelittbyen", delen av El Alto som er full av antenner og satelitter. Dette er La Paz - på El Alto er forholdene annerledes. Og der skal jeg jobbe. Der skal jeg hjelpe. Der skal jeg lære mange barn og voksne å lære.
Jeg kan så godt se det fra vinduet, og det er alikevel så fjernt! Geografisk sett er det 400 høydemeter opp. For å komme meg dit, må jeg skifte minibuss 2 ganger, på Perez og på Cejaen. Så går jeg av ved universitetet, og går et lite stykke, til Rafael Mendoza Collegio. Hele turen tar meg fra1time til1t20min hver vei, 4 dager i uka. Mandag er fri. Tirsdag og fredag jobber jeg som assistent for Leina, og da med 7. og 8.klassinger. Engelskkunnskapene deres er veldig begrenset - de begynner først med dette faget i 7.klasse. Onsdag er jeg med Julian, som er lærer på den videregående delen av skolen. Jeg skal innrømme det er litt rart å være lærer for elever som nesten er jevnaldrende med meg. Men det har gått greit, hvis man ser bort fra plystringen og mobilkameraene som har blitt godt brukt. Engelskmessig går det i alle fall greit, for nivået her er ikke stort bedre enn hos 8.klassingene.
På torsdager, som i dag, er jeg med Cinda og 7. og 8.klasse igjen. Midt inni dagen har de jammen meg skvist inn en dobbeltime musikk med noen småtasser! Så neste uke har jeg lovet dem litt engelsk sang.. Det blir vel noe a la "I like the flowers", som vi har sunget i mang en musikktime på barneskolen. Kanon, til og med:)
Å være voluntør på skolen er noe helt spesielt. Ungene ser på meg med undrende blikk, de flokker seg rundt meg, de mest vågale spør spørsmål, og forteller det jeg klarer på de spørsmålene jeg forstår.
Etter å ha hatt en del timer, blir en etter hvert kjent med elevene, på en måte. Vi tuller og tøyser, smiler og ler. I skolegården og i området rundt skolen hører jeg stadig "Hello, teacher", "Hola, profe", og "Sol!". Ikke noe "voluntaria" her i gården nei - her er jeg lærer, på lik linje med de andre lærerene. Det er kjemperart, og jeg kan ikke la være å smile når elevene roper på læreren om hjelp, og mener meg.

I dag hadde vi om farger. Jeg skrev på tavla, laget kryssord til den og øvde uttale. Green ble gren, Purple ble porpoll, og brown ble broun. Men etter litt intensiv øving, masse gestikulering og overdriving fra min side og masse latter, tror jeg det satt. Om ikke, hadde de det i alle fall gøy, håper jeg. Det hadde i alle fall jeg, og plutselig var timen slutt. Selv om det er et tiltak å stå opp litt etter 6 for å dra på jobb, er det kjekt og være der. Elevene er utrolig flotte, og jeg gleder meg til å tilbringe de neste månedene med dem:)

mandag 8. mars 2010

Et heftig eksperiment



Nei nå var det på tide med litt spenning i hverdagen, så noen av oss på casaen fant ut at vi skulle prøve oss på litt ekstrem mountain hiking. Eller mer presist, vi skulle sykle den verdenskjente dødsveien.

Småspente og veldig nervøse ble vi hentet i 7-tiden av en minibuss me sykler på taket. Etter en bedre frokost på den danskdrevne restauranten El Consulado, bar det oppover og innover i Andesfjellene, og vi stoppet ikke før vi var på lekre 4700meter over havet. Der oppe var det litt skodde og meget kjølig, så det var på med alt vi hadde av klær. På med utstyret, som inkluderte knebeskyttere, albuebeskyttere, "motorsykkelhjelm", sykkelhansker, vindtett jakke og en ganske så oransj vest. Vi var alle ganske så like der vi startet nedfarten på ei linje nedover veien. Det var litt av et syn; både oss syklister og naturen som forandret seg nedover.
Vi startet altså i det høye fjell, og merket etterhvert forandring i omgivelsene.¨Det ble frodig og grønt jo lengre ned vi kom, ned mot "Jungas'en". Og et stort pluss - det ble mer og mer oksygen til våre lunger, som sårt lengtet etter å kjenne disse atomene kicke inn. Og det merket i alle fall jeg! Det var litt som å sveve; man syklet på som bare det, men hadde enda mer å gi.
En kjekk følelse det der.
Meeen, desto verre ble det jo å komme opp i høyden igjen (trappene er igjen blitt en utfordring) men det er jo en annen sak.

Etter noen mil asfaltert vei, kom vi omsider til den beryktede dødsveien. Jadda, det var en stk smal og kronglete vei, så det er ikke uten grunn at den blir kalt verdens farligste vei. Har du sett Top Gear episoden der Jeremy er noen millimeter fra et vertikalt stup, vet du hva jeg snakker om. Og det var her vi syklet.

Selv om det var utrolig nydelig natur, var det viktig å konsentrere seg om veien. Steiner kunne plutselig dukke opp, og da måtte man ta en unnamanøver for å ikke tryne inn i fjellveggen, eller eventuelt ut i intet. Av hensyn til bilene, skal alle syklister holde seg i ytterkanten av veien, ut mot kanten. Dette var egentlig ikke noe problem, men man syklet jo definitivt litt finsligere enn man ellers ville gjort.
Ellers var det gjennom noen elver og fosser, gjennom steinete veier, leirete veier og nedover utallige bakker. Stadig nedover. Og grønt ble det. For ikke å snakke om varmt - kvelende varmt.

Etter 6mil kunne vi puste lettet ut, og innhalere fine mengder oksygen. Vi hadde overlevd dødsveien, til tross for noens hellige overbevisning om det motsatte. Men i live var vi altså, og med adrenalin i blodet og energi i kropp og sinn satte vi kursen mot Coroico, byen på "snaue" 1700moh, hvor vi skulle bade, dusje og spise på et hotell. Og det var en nydelig by det. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er et utrykk som blir tatt til nye dimensjoner i dette landet. Hele byen var i en bratt skråning, og husene var bygd på påler. Tror ikke det er sørlig jordskjelvvennlig. Og selv om landet geografisk sett er nær Peru og Chile, som nylig ble rammet av en forferdelig jordskjelv-katastrofe, er Bolivia intakt og urørt av jordplatefriksjonene. Heldigvis.

Vi fikk altså noen timers sol og bading i Coroico, før vi startet på hjemveien. Det gikk en stund før det gikk opp for oss at dæven døtte, vi skulle jammen kjøre dødsveien hjem også! Det ble da noen timers tortur for de med høydeskrekk, og mer adrenalin til alle og enhver. Men det gikk visst greit denne gangen og, og i 8-tidå ankom vi casaen - fornøyde i ordets sterkeste betydning, og 100%intakt.

Der gikk løftet til mor i vasken, som etter å ha sett Top Gear-episoden sa at jeg i alle fall ikke skulle kjøre den dødsveien!!!!!
Neida, svarte jeg... Jeg skal sykle den!
Men det ble visst begge deler. Tror det var taktisk å vente til etter turen med å fortelle om det.
Beklager mamsen, men det var til ditt eget beste! :D
Nå er jeg visst Solveig the survivor, hehe. Og selv om musklene verker som bare det, er jeg glad for at jeg har syklet verdens farligste vei. Og overlevd.

onsdag 3. mars 2010

Blokade

De neste to dagene kommer vi ingen vei. Det er nemlig blokade her i byen, all transport er i streik. På de store veiene står folk og hiver stein på de som bryter streiken, de som hverken kan eller vil miste to dagslønner fordi staten har innført en nulltoleranse på promille. Det er ikke lenger lov til å fyllekjøre, da mister man lappen for resten av livet.
Her er dette krise.

Dermed må vi holde oss hjemme i Obrajes, og får ikke lov til å gå på jobb. Det skulle vært andre dagen min i dag. I går var jeg skikkelig nervøs, ante jo ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan det skulle gå språkmessig. Heldigvis gikk alt greit, jeg ble veldig positivt overrasket. Vel fikk jeg en god del rare blikk, men tror nok jeg blir satt pris på.
Så nå skal jeg jobbe 4 dager i uka(mandag er fri) på Rafael Mendoza skolen like ved universitetet på El Alto. Ungene kan fint lite engelsk, og den første timen gikk med til å lære dem the greetings. Læreren er veldig flink, ei ung jente som studerer språk på universitetet. Jeg hjalp til, og fungerte nok en del som motivasjon også, og det er jo kjekt å se.

I helga hadde vi fest for BUMAN-studentene, de som får stipend av Misjonsalliansen, med MASSE mat. Vi laget mat til 70 selv om vi var 35, og det meste ble spist opp. Resten tok de med seg hjem. Dette var rart for oss, men er visst en del av kulturen. For så vidt forstår jeg godt at de spiste så mye, for kjøttkaker m/tilbehør og vafler med rørte jordbær stod på menyen. Mmm!
Studentene hadde leker og danser, og vi fikk snakket litt spansk. Det var en hyggelig kveld.


Lørdagen var vi i den zoologiske hagen, for vi gikk ut og spiste på mungos. Søndag var det Toy Story i 3D, før vi for bort til en av utsendingene. Det var Camilla som hadde åpent hus i forbindelse med bursdagen sin:) Må nesten si vi har hatt en finfin helg.


Livet i La Paz er herlig, det!