Such great hights

Tidsklaustrofobi? Tja, det er i alle fal skummelt å tenke på at jeg bare har en måned igjen med voluntørarbeid, så noen ukers reising før det bærer hjem til Norge. Hjemreisebiletten viser 1.juni, som jeg egentlig synes hverken er for tidlig eller for sent, men en ting er sikkert: jeg kommer til å savne Bolivia, "familien min" på casaen, elevene mine og alle opplevelsene. Men minnene skal jeg alltid ha, og jammen er det mange av de! Flere skal det bli, og dette var noe vi jobbet med i helga, da vi bestemte oss for å ta en sykkeltur nedover i dalene.


Vi startet turen ved Chacaltaya, et av de tre fjellene som omringer La Paz og El Alto. En gang var verdens høyesteliggende skitrekk i drift der oppe, men nå er det fint lite snø igjen. Bilen stanset ved 5300moh, og vi gikk opp de siste 300. 5600 meter over havet. Det er helt vannvittig! Pulsen var temmelig høy da vi nådde toppen, og oksygenmangelen gjorde ikke det hele noe bedre. Men vi fikk hverken lungeemfysem elle høydesjuke, så da skal vi jammen ikke klage.

Nedover isete veier, steinete jorder("snarvei") og glatt sand for vi, og jeg blir stadig overrasket over Bolivia. Naturen er helt fantastisk, og den er så varierende! Man sykler gjennom utallige verdener på veien nedover dalene. Å, som jeg liker det!

La semana santa en Bolivia

Til tross for hva navnet kan sikte til, har ikke la semana santa noe med nissen, eller Santa Claus å gjøre. Det betyr rett og slett "den hellige uke", og er den tida vi hjemme kaller "påske".
I Bolivia er det bare langfredag som er helligdag, men vi var gira på litt reising, og tok oss noen dager fri for å gjøre dette mulig. Svein Tore fikk besøk av roomien sin, Agnes Sofie, og de tenkte seg litt rundt i Bolivia. Stine og jeg slengte oss på, og snart var det avreisetid; fredag 26/3-10.

Et hav av salt
Vi startet med nattbuss til "byen" Uyuni. Vi kjørte hele natta på en veistandard som ville fått vegvesenet hjemme til å skjelve i buksene. Ingen asfalt her, nei - men derimot humper, hull... ja, våknet til og med av en hump og oppdaget at oi, vi er midt i ei elv. Men det gikk bra, og vi ankom Uyuni, som i seg selv er en liten og veldig ubetydelig by på Altiplanosletta, på morgenkvisten.

Det som er spesielt der er saltørkenen Salar de Uyuni, litt utenfor byen. I to dager var denne evige sjøen av salt vårt hjem. Dette bydde på to punkteringer, besøk av ei kaktusøy, milevis av kjøring på hvit hvit bakke, flotte bilder og vulkanbesøk. Sovefasilitetene er mildt sagt begrenset, og den natta sov vi i fjøsliknende omgivelser - shabby men hva så? Og salteventyret fikk litt ekstra futt da vi på vei tilbake til Uyuni merket at vår sjåfør ikke klarte å kjøre rett på spor, var ekstremt desorientert og plutselig kjørte vi tilbake mot vulkanen hvor vi hadde overnattet. Han var nok ikke helt edru.
Men det var en fantastisk opplevelse!

Gru(v)elig spennende
Igjen var det utprøving av den bolivianske veikvaliteten med buss til Potosi, gruvebyen i Bolivia. Fjellet Cerro Rico rager over byen, og her har det blitt utvunnet sølv og andre mineraler hver eneste dag de siste 500årene. Til tross for dette finnes det ikke noe særlig bearbeidingsteknologi her i landet, og så og si alt metallet blir eksportert. Hadde USA fått rettighetene til olja på norsk sokkel, ville ikke Norge vært et av verdens rikeste land i dag. Bolivia har ikke fått sjansen til å gjøre framsteg her engang.

Utvinningen i Cerro Rico er på mange måter en tragisk historie. Spanierene har utnyttet det bolivianske folk og dets ressurser, og det sies at man kan bygge en bro fra Potosi til Sevilla i Spania med alt sølvet som er utvunnet fra fjellet, og en annen bro tilbake, av de arbeiderne og slavene som døde mens de utvant det.
Uansett er dette hovedattraksjonen i byen, og vi måtte bare hive oss på, litt klaustrofobi til tross. Og det var sannelig en interessant opplevelse, selv om vi ikke ble med på hele touren. Det er nemlig slik at jo lengre inn i fjellet du kommer, jo mindre oksygen er det, og desto varmere blir det. Korte i pusten var vi fra før, og ville ikke friste skjebnen. Det var så utrolig befriende å komme ut i den tynne lufta, som nå var gullgjev.
Men det er helt utrolig at folk jobber det fremdeles(ca 4000folk hver dag), inne i mørket og støvet. Man ser likevel at dette ikke er helsemessig gunstig, for folk lever ikke mange tiår etter å ha startet i gruvene. Da det er så godt betalt, er det mange som tar jobben likevel.
Tour'en ble avsluttet med et pang, da vi avfyrte noen dynamittbomber, i haggelvær.

Capital
Vi forlot kjølen, og beveget oss ned til 2700meter, til Bolivias andre hovedstad, Sucre. Det er en gammel koloniby, og er kanskje den estetisk fineste byen i landet. Etter loven er byen helt hvitmalt, og er generelt veldig koselig. Sucre er moderne og ryddig, og virker mye rikere enn de andre byene. Likevel var det her vi har merket mest til tiggervirksomhet. Fasader er og blir bare et skall.

Vi var blandt annet innom et anatomi museum, der de til vår store forbauselse hadde utstillinger som blant annet innebar fostere på sprit - i alle de forskjellige stadier, med og uten skavanker. Etter dette måtte vi sette oss ned i plazaen og puste litt frisk luft.
Ellers kan det nevnes at i Sucre har de veldig god mat...

Luxury, please
I stedet for å sitte på buss i 20 timer, tok vi heller fly fra Sucre til Santa Cruz på 25minutter, til 299Bs. Fornøyde med denne ordningen, ankom vi en annen verden. Santa Cruz er en varm og eksotisk by på 400meters høyde, det som møtte oss var en intens hete av suppeluft! Oksygennivået er mye høyere enn på Altiplanosletta, og lufta her var så tykk at vi følte vi pustet grøt.
Også standarden på overnattingsplassene våre hadde stadig bedret seg, og her toppet vi hele greia med et 5-stjerners bungalow hotell med 3 bassengområder, spa og sol:)
Her kunne vi slappe totalt av i noen dager ved bassengkanten og nyte sola. Takk og lov for bassenget, for slike temperaturer krever avkjøling.


Lørdag tok vi fly hjem igjen til La Paz, kjempefornøyde med vårt lille påskeeventyr. Nå har vi sett mye mer av landet vi bor i, vet mer av historien, om kulturen, og om folket.

Søndag var det valg av gobernador, og alt sto stille. Da var det påskegudstjeneste på Casa Alianza, klesvaskedag og påskequiz med ekte norske påskeegg! Stine hadde laget skikkelige påskenøtter, og da var det kanskje ikke rart at team "Roald Øien" vant? Premien var en plate med norsk freia melkesjokolade, som ble konsumert på høygir.

Påsken i Bolivia har vært helt fantastisk, selv om den ikke er som norsk påske... Håper alle har hatt en fin påske, uansett hvor de skulle befinne seg!

Quadratrucking en los Andes

Allerede er vi i slutten av mars, og påsken nærmer seg med stormskritt. Det er sensommer i Bolivia, og vi bestemte oss for å utnytte det deilige været med en liten fjelltur på en ytradisjonell måte. Vi lot altså fjellskoene stå igjen hjemme, og fyrte på oss hjelmen. Opp på Djeveltanna skulle vi, og vår transportmåte: Firehjuling. Dagen i dag var fylt av adrenaling og spenning, da vi manøvrerte oss opp en smal og kronglet vei opp mot frisk luft og en nydelig utsikt. En finfin dag, med andre ord!


Ellers består ukens nyheter av at Bolivar knuste motstanderene på fotballkapen sist helg, Sofie har laget en nyyydelig pizza, fredagen var farsdag her i bolivia, og vi har vært på 3D kino og sett Alice in wonderland, etter 3 bomturer. Turns out folk her dubber ALT... Men endelig er den sett, og den skuffet ikke. Så her er noen bilder fra uka - en bit av la vida en Bolivia


The exited crowd og grunnen til enkeltes begeistring. Silje falt pladask for fyren med røde sko, og da de begynte å bøye og tøye var det noen som var fornøyde. Det var heller morsomt, synes jeg.

Fargerik fattigdom

Jeg kan se La Paz ende i horisonten, og gå over i det helt flate Altiplano. Når jeg sitter og spiser frokost, kan jeg se hvordan været er der oppe. Når jeg vasker opp kan jeg skimte "satelittbyen", delen av El Alto som er full av antenner og satelitter. Dette er La Paz - på El Alto er forholdene annerledes. Og der skal jeg jobbe. Der skal jeg hjelpe. Der skal jeg lære mange barn og voksne å lære.
Jeg kan så godt se det fra vinduet, og det er alikevel så fjernt! Geografisk sett er det 400 høydemeter opp. For å komme meg dit, må jeg skifte minibuss 2 ganger, på Perez og på Cejaen. Så går jeg av ved universitetet, og går et lite stykke, til Rafael Mendoza Collegio. Hele turen tar meg fra1time til1t20min hver vei, 4 dager i uka. Mandag er fri. Tirsdag og fredag jobber jeg som assistent for Leina, og da med 7. og 8.klassinger. Engelskkunnskapene deres er veldig begrenset - de begynner først med dette faget i 7.klasse. Onsdag er jeg med Julian, som er lærer på den videregående delen av skolen. Jeg skal innrømme det er litt rart å være lærer for elever som nesten er jevnaldrende med meg. Men det har gått greit, hvis man ser bort fra plystringen og mobilkameraene som har blitt godt brukt. Engelskmessig går det i alle fall greit, for nivået her er ikke stort bedre enn hos 8.klassingene.
På torsdager, som i dag, er jeg med Cinda og 7. og 8.klasse igjen. Midt inni dagen har de jammen meg skvist inn en dobbeltime musikk med noen småtasser! Så neste uke har jeg lovet dem litt engelsk sang.. Det blir vel noe a la "I like the flowers", som vi har sunget i mang en musikktime på barneskolen. Kanon, til og med:)
Å være voluntør på skolen er noe helt spesielt. Ungene ser på meg med undrende blikk, de flokker seg rundt meg, de mest vågale spør spørsmål, og forteller det jeg klarer på de spørsmålene jeg forstår.
Etter å ha hatt en del timer, blir en etter hvert kjent med elevene, på en måte. Vi tuller og tøyser, smiler og ler. I skolegården og i området rundt skolen hører jeg stadig "Hello, teacher", "Hola, profe", og "Sol!". Ikke noe "voluntaria" her i gården nei - her er jeg lærer, på lik linje med de andre lærerene. Det er kjemperart, og jeg kan ikke la være å smile når elevene roper på læreren om hjelp, og mener meg.

I dag hadde vi om farger. Jeg skrev på tavla, laget kryssord til den og øvde uttale. Green ble gren, Purple ble porpoll, og brown ble broun. Men etter litt intensiv øving, masse gestikulering og overdriving fra min side og masse latter, tror jeg det satt. Om ikke, hadde de det i alle fall gøy, håper jeg. Det hadde i alle fall jeg, og plutselig var timen slutt. Selv om det er et tiltak å stå opp litt etter 6 for å dra på jobb, er det kjekt og være der. Elevene er utrolig flotte, og jeg gleder meg til å tilbringe de neste månedene med dem:)

Et heftig eksperiment

Nei nå var det på tide med litt spenning i hverdagen, så noen av oss på casaen fant ut at vi skulle prøve oss på litt ekstrem mountain hiking. Eller mer presist, vi skulle sykle den verdenskjente dødsveien.

Småspente og veldig nervøse ble vi hentet i 7-tiden av en minibuss me sykler på taket. Etter en bedre frokost på den danskdrevne restauranten El Consulado, bar det oppover og innover i Andesfjellene, og vi stoppet ikke før vi var på lekre 4700meter over havet. Der oppe var det litt skodde og meget kjølig, så det var på med alt vi hadde av klær. På med utstyret, som inkluderte knebeskyttere, albuebeskyttere, "motorsykkelhjelm", sykkelhansker, vindtett jakke og en ganske så oransj vest. Vi var alle ganske så like der vi startet nedfarten på ei linje nedover veien. Det var litt av et syn; både oss syklister og naturen som forandret seg nedover.
Vi startet altså i det høye fjell, og merket etterhvert forandring i omgivelsene.¨Det ble frodig og grønt jo lengre ned vi kom, ned mot "Jungas'en". Og et stort pluss - det ble mer og mer oksygen til våre lunger, som sårt lengtet etter å kjenne disse atomene kicke inn. Og det merket i alle fall jeg! Det var litt som å sveve; man syklet på som bare det, men hadde enda mer å gi.
En kjekk følelse det der.
Meeen, desto verre ble det jo å komme opp i høyden igjen (trappene er igjen blitt en utfordring) men det er jo en annen sak.

Etter noen mil asfaltert vei, kom vi omsider til den beryktede dødsveien. Jadda, det var en stk smal og kronglete vei, så det er ikke uten grunn at den blir kalt verdens farligste vei. Har du sett Top Gear episoden der Jeremy er noen millimeter fra et vertikalt stup, vet du hva jeg snakker om. Og det var her vi syklet.

Selv om det var utrolig nydelig natur, var det viktig å konsentrere seg om veien. Steiner kunne plutselig dukke opp, og da måtte man ta en unnamanøver for å ikke tryne inn i fjellveggen, eller eventuelt ut i intet. Av hensyn til bilene, skal alle syklister holde seg i ytterkanten av veien, ut mot kanten. Dette var egentlig ikke noe problem, men man syklet jo definitivt litt finsligere enn man ellers ville gjort.
Ellers var det gjennom noen elver og fosser, gjennom steinete veier, leirete veier og nedover utallige bakker. Stadig nedover. Og grønt ble det. For ikke å snakke om varmt - kvelende varmt.

Etter 6mil kunne vi puste lettet ut, og innhalere fine mengder oksygen. Vi hadde overlevd dødsveien, til tross for noens hellige overbevisning om det motsatte. Men i live var vi altså, og med adrenalin i blodet og energi i kropp og sinn satte vi kursen mot Coroico, byen på "snaue" 1700moh, hvor vi skulle bade, dusje og spise på et hotell. Og det var en nydelig by det. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er et utrykk som blir tatt til nye dimensjoner i dette landet. Hele byen var i en bratt skråning, og husene var bygd på påler. Tror ikke det er sørlig jordskjelvvennlig. Og selv om landet geografisk sett er nær Peru og Chile, som nylig ble rammet av en forferdelig jordskjelv-katastrofe, er Bolivia intakt og urørt av jordplatefriksjonene. Heldigvis.

Vi fikk altså noen timers sol og bading i Coroico, før vi startet på hjemveien. Det gikk en stund før det gikk opp for oss at dæven døtte, vi skulle jammen kjøre dødsveien hjem også! Det ble da noen timers tortur for de med høydeskrekk, og mer adrenalin til alle og enhver. Men det gikk visst greit denne gangen og, og i 8-tidå ankom vi casaen - fornøyde i ordets sterkeste betydning, og 100%intakt.

Der gikk løftet til mor i vasken, som etter å ha sett Top Gear-episoden sa at jeg i alle fall ikke skulle kjøre den dødsveien!!!!!
Neida, svarte jeg... Jeg skal sykle den!
Men det ble visst begge deler. Tror det var taktisk å vente til etter turen med å fortelle om det.
Beklager mamsen, men det var til ditt eget beste! :D
Nå er jeg visst Solveig the survivor, hehe. Og selv om musklene verker som bare det, er jeg glad for at jeg har syklet verdens farligste vei. Og overlevd.